Bokelskere.no

"Han skriver selv i en bok at han er i de små sorgers dager. Så har han det vel godt".

Slik var kjærligheten.
Den kunne ruinere sin mann, gjenreise ham og brennmerke ham igjen; den kunne elske meg i dag, deg i morgen og ham i morgen natt, så ubestandig var den. Men den kunne også holde fast som et ubrytelig segl og blusse like uutslukkelig til dødens stund, for så evig var den.

Hva mener du om vi satte horn på ham .... på ham som gikk .... om vi satte horn på ham?
Hun oppløfter et skrik og kaller piken til. Han slipper henne med en stille, tørr latter idet han sperrer munnen opp som et gap og slår seg på begge lår.
Om morgningen tar fruens gode hjerte igjen overhånd og hun sier til sin mann:
Du hadde et besynderlig anfall igåraftes; det er jo over nu; men du er blek også idag.
Ja, svarer han, det er anstrengende å være åndrik i min alder. Det er jeg aldri mere.

Går De her og tenker?
Nei, svarer han. Om jeg tenker? Nei jeg går her bare.

Forøvrig gjør jeg Dem et lite spørsmål til: har De noensinne, noensinne sett at en mann har fått den han skulle ha? Ikke jeg. Det går et sagn om en mann som Gud bønnhørte i så måte, han fikk sin første og eneste kjærlighet. Men det ble ikke til noen videre herlighet for ham. Hvorfor ikke? vil De atter spørre, og se, jeg svarer Dem: Nei av den lille grunn at hun døde straks efter -straks efter, hører De, ha-ha-ha, øyeblikkelig efter. Således er det alltid.

Nu får jeg ikke se Dem mere, så jeg angrer nu på at jeg ikke fikk kastet meg ned for Dem og kysset Deres sko og jorden som De gikk på, og fikk vist Den hvor usigelig jeg har elsket Dem.

Spør nogen hvad kjærligheten er da er den intet andet end en vind som suser i roserne og derpå stilner av. Men ofte er den også som et ubrytelig segl som varer for livet, varer til døden.

Kjærligheten er Guds første ord, den første tanke som seilte gjennem hans hjærne.
Da han sa:
Bliv lys! blev det kjærlighet.
Og alt han hadde skapt var såre godt og han vilde intet ha ugjort igjen derav.
Og kjærligheten blev verdens ophav og verdens hersker; men alle dens veier er fulde av blomster og blod, blomster og blod.

"Se forøvrig på en kvinne fra siden når hun drikker. La henne drikke av en kopp, av et glass, av hvasomhelst, men se på henne fra siden. Hun skaper seg så det er en gru. Hun spisser munnen og dypper den ytterste rand av den ned i drikken og hun er fortvilet hvis man herunder legger merke til hennes hånd. Se i det hele tatt ikke en kvinne på hånden. Hun utstår det ikke, hun kapitulerer. Hun begynner straks og rykke sin hånd til seg, å legge den i en skjønnere og skjønnere stilling, altsammen for å skjule en rynke, en krokethet i fingrene eller en mindre velformet negl. Tilsist holder hun det ikke lenger ut, men spør ute av seg selv: hva ser De på?..."

Av alle jeg saa og alle jeg visste om saa var det ikke andre Mennesker i Verden enn De.