De går sammen til kirkegarden. Det er ikke lange veien. Stille står de sammen ved grava hennes. For begge var hun det menneske som støtta dem da det røynde på som verst. I den grenseløse omsorga hun hadde for sine, ga hun dem tilbake trua på eget menneskeverd, trua på at livet er rikt, hva det enn byr. Begge har de samme kjenslene da de står her, begge bøyer de hodet i takk.