Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Livet gir seg ikke så lett, det er derfor det er liv
Som en kollega lakonisk bemerket: Hjernen er ikke utviklet for å forstå seg selv.
At det finnes fenomener som (ennå) ikke lar seg forklare til bunns, er ikke noe argument for overnaturlige forklaringer...
Det er alltid et spenningsforhold mellom egeninteresse og kollektivets interesser - det koster jo noe å være i et fellesskap, men gevinstene er større, ellers ville ikke sosialitet eksistere.
...liv [er] derfor ikke bare et spørsmål om energi, vilje (livsgnist), overlevelse, og reproduksjon, det er også streben - i mangel av et bedre ord - etter orden, stabilitet og kompleksitet. Ikke bare kompleksitet for sin egen skyld, men fordi det fremmer livet.
Livets vev er et godt begrep, vi er en stor, sammenvevd evolverende enhet der vi alle har et felles opphav, og enhver livsform og ethvert individ er nåtidens representanter for en ubrutt historie som går 3,5 milliarder år tilbake, og samtidig utgangspunktet for linjer som kan strekke seg hundervis av millioner år inn i fremtiden.
Å bli født er en dødsdom, men aldering og død vil aldri bli greit. På den annen side har vissheten om døden på grunnleggende vis gjort mennesket til det vi er, frykten for det store ingenting etterpå har skapt myter og guder, men også en trang til å sette spor, utrette store ting. Frævaret av mening med livet, kan et stykke på veg kompenseres med å skape mening i livet, og uten vissheten om vår tilmålte tid ville vi trolig latt dagene og årene gli forbi uten ambisjoner om å gripe tak i en eneste av dem.
Fravær av et svar på hvorfor liv er ikke noe hinder for å fylle livet med mening der man selv måtte finne eller skape den. At livet fortsatt rommer noen mysterier, er bare en berikelse. Fraværet av et metafysisk derfor fjerner heller ikke den intense gleden over å være til stede i mangfoldet, lykkefølelsen når våren bruser av liv, fargene, sangen, alt dette som er vakkert og i seg selv gir en følelse av mening på uforklarlig vis. Det reduserer heller ikke gleden ved rett og slett å være i live, å få være del av en 3,5 milliarder år gammel ubrutt kjede av liv. Det gir derimot en følelse vi alle trenger, følelsen av å delta i noe større. Den følelsen kan komme der ute under stjernehimmelen, sammen med en pur glede over å ha fått vært til stede i dette vakre, men også absurde og dels uforståelige teaterstykket – sammen med en intens erkjennelse av at vårt dypeste ansvar overfor selve livet er å bidra til at mest mulig av det skal rotere langsomt rundt sammen med oss på en levende planet i kosmos i overskuelig fremtid.