Bokelskere.no

I oss alle finnes det en skremmende høytidelighet knyttet til det å «bryte» stillheten (eller det andre språket), unntatt hos disse snakkesalige som lik en naiv og tåpelig figur kaster seg hodestups ut i talen, og «tar» ordet med makt, uansett hvor det skulle være. Dette er hva man kaller «spontanitet».

Veltalenheten består ikke i å anvende en ytre kode på talen, men å være seg bevisst tanken som skapes i oss, slik at man blir i stand til å reprodusere denne bevegelsen når vi taler til en annen, og slik trekke ham med mot sannheten, som om han selv, av seg selv, oppdaget den.

Det er tydelig at denne pedagogikken betvinger talen: Talen er omringet på alle kanter, drevet ut av elevens kropp, som om det fantes en medfødt hemning mot det å tale, og det krevdes en hel teknikk, en hel opplæring for å trekke den ut av tausheten, og som om denne talen som endelig tillæres, endelig erobres, representerte en god "objektrelasjon" med verden, en sann beherskelse av verden, av de andre.