Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Og når hun etter åtte minutter åpner lokket og ser de to strekene, blir hun ikke fylt med smil og glede, heller ikke fortvilelse, men en følelse som er vanskelig å sette ord på. Kjenner hun på angst? Likegyldighet? Tomhet, er det en følelse?
Politiet spør om han kjenner til bla bla bla denne komasituasjonen, om han kjenner noe til for eksempel leiligheten eller pakistaneren Ousman(lav og litt feit, men egentlig en forsiktig gutt som aldri fikk det til, hva da, alt sammen, skole og vanlig jobb og sånt)
hvordan kan jeg hjelpe deg, ville mora spurt, men hun vet ikke hvordan, og derfor er hun stille.
Noen ganger kommer kjærligheten snikende og noen ganger kommer den som lyn fra klar himmel
Når det er stille blir hun tvunget til å tenke i lange baner, tanker oppå tanker oppå tanker som legger seg etter hverandre i kø og aldri stopper.
Man kan ikke gå rundt og være redd for sin egen mor (sånn som mødre er redd for sine døtre) når en mor er det eneste man har,