Bokelskere.no

Den matte kirkebelysningen var skånsom mot øynene, og han lot som han så ut av det nærmeste vinduet mens han i virkeligheten forestilte seg at han allerede spilte. Han tenkte på de første taktene, hvor viktig det var at ansatsen ble perfekt så musikken kunne strømme fritt fra første stund, med tydelig fokus og dyp resonnans. Han kontrollerte at rørklemmen og rørbladet satt som de skulle og lot fingrene danse over klaffene, men i det samme dukket Reidar Lindell opp fra ingen steder og ville prate. Hensikten var tydeligvis god, Lindell ville takke for at festivalen var blitt noe av, og han overrakte også en fuktig konvolutt som Brander stakk i jakkelommen og lovet å lese senere. Men han måtte ta seg sammen for å skjule irritasjonen: vel var Lindell hobbymusiker og ikke profesjonell, men han burde likevel vite bedre enn å komme og bable bare minutter før konserten skulle begynne.

Alt dette så Brander i de sekundene han tittet utover salen og langsomt løftet klarinetten og forberedte seg på å spille, alt dette husket han, og nå så han utover salen en siste gang, og det var Vinnie han tittet på, og Gustav og pappa og mamma på den andre siden, og han syntes at de møtte blikket hans og nikket, som om de ville si til ham at kanskje var han ensom, kanskje var dette hans lodd i livet, men ennå sto han der, ennå var han så heldig å få spille sammen med andre, for å trøste men også for å vekke, for å glemme men også for å minnes.

I intervjuer pleide han å si at orkesteret var hans instrument, og at én pluss én måtte bli tre: hundre musikere måtte samspilt låte som hundre og femti når han førte orkesteret inn i et crescendo. Men samtidig måtte hver solo tre frem med stillhet og rom omkring seg, like presist og utmeislet som den fineste skulptur. Den gode tolkningen krevde hardt arbeid, begavelse var bare yngel i musikkens veldige hav. De beste musikerne forsto det og aksepterte at dirigenten krevde mye: det var de samme musikerne som kom godt forberedt til prøvene, og som var de første til å innta plassene sine etter hver pause.

Han tenkte på alle de fine grensene som løp gjennom tilværelsen og skilte mellom godt og ondt, han tenkte på grensen mellom begjær og behov, mellom nytelse og smerte, mellom det som nærer oss og får oss til å vokse og det som krymper og ødelegger. Han tenkte på grensen mellom lek og alvor, mellom ja og nei, han tenkte på intimsfærens svimlende pendlinger mellom livsrus og overmot og skam, og han følte at livets kjerne var entropi og kaos: alt som ikke var kaos var i bunn og grunn usant,, om ikke akkurat løgn, så en falsk om krampaktig tilrettelegging av virvar og avgrunner som var for store og dype for mennesket å forstå.