Bokelskere.no

Problemet med Eichmann var nettopp at det var så mange som lignet ham, og at de mange hverken var perverse eller sadistiske, tvert imot var de og er de skremmende normale.

Det moralske sammenbruddet rammet ikke bare forfølgerene, men også ofrene. Mye av Hitlers suksess skyldtes at han klarte å frata ofrene sine deres egen identitet og tro på seg selv. Slik tvinger ethvert totalitært styre individet til å underkaste seg - for deretter å bryte ned den enkelte.

Problemet var ikke så mye å overkomme deres samvittighet som den enkleste medlidenhet normale mennesker føler ved å se fysisk smerte. Himmler lot selv til å være nokså sterkt berørt av en slik instinktiv reaksjon. Han brukte et meget enkelt og sannsynligvis meget virkningsfullt knep - han så å si vendte dette instinktet den omvendte veien, i retning av den enkeltes selvoppofrelse. Istedenfor å si: Det er fryktelig hva jeg har gjort mot disse menneskene! Kunne morderene utrykke det slik: Det er fryktelig hva jeg har måttet se på under utførelsen av min plikt, oppgaven har hvilt tungt på mine skuldre!

Hannah Arendts kontroversielle bok vil fastslå noe som er både sensasjonelt enkelt og helt åpenbart: at den viktige sannheten om Eichmann ikke er at han er et uhyre av umenneskelighet, men at han, for å kunne utøve denne umenneskelighet - for å kunne myrde - må ha hatt andre menneskers moralske godkjennelse.

Organisasjonsmennesket har mistet evnen til ikke å adlyde, det er ikke engang klar over den kjensgjerning at det adlyder. Professor Fromm konkluderer pessimistisk med en advarsel: «På dette stadiet i historien, er kan hende evnen til å tvile, til å kritisere, til ikke å adlyde, det eneste som står imellom en fremtid for menneskeheten og sivilisasjonens slutt.»

Hun skildrer Eichmann som en helt ny forbrytertype, en mann som ble unnskyldt med at han arbeidet «under omstendigheter som gjør det så godt som umulig for ham selv å vite eller føle at han gjør noe galt». Det er dette som i en av de hittil få norske kommentarer til Hannah Arendts bok, er kaldt den abstrakte forbrytelse, kan hende «selve det etiske grunnproblem i det moderne tekniske samfunn».

En skamplett på norsk historie er historien om jødene i Norge under 2. verdenskrig. I Eichmann i Jerusalem blir denne historien satt i kontrast til historien om jødene i Danmark.

Historien om de danske jødene er sui generis, og den danske
regjerings og det danske folks opptreden var uten sidestykke i Europa,
hva enten vi ser på land som var okkupert, forbundet med "aksen",
nøytrale eller helt uavhengige. En kunne være fristet til å anbefale
denne historien som obligatorisk lesning for alle
statsvitenskapsstudenter som ønsker å lære litt om det enorme
maktpotensial som ligger i ikkevolds-aksjon og i motstand mot en part
med helt overlegne voldsmidler.

...

Da tyskerne gjorde en nokså forsiktig henvendelse om å innføre den
gule stjernen, fikk de ganske enkelt vite at kongen ville bli den
første til å bære den. Ledende dansker i offentlige stillinger gjorde
det klart at de omgående ville ta avskjed i tilfelle av jødefiendtlige
tiltak.

Noen faktaopplysninger som er hentet fra Hannah Arendts bok:

• 760 av Norges 1800 jøder ble sendt som fanger ut av Norge. 24 overlevde. Omtrent 900 (ca. halvparten av det norske jødiske samfunnet) kom seg unna til Sverige.
• I Danmark ble til slutt 477 av totalt 7800 jøder pågrepet og sendt ut av landet. 429 av disse 477 overlevde.
• 5919 jøder og 1376 halvjøder unnslapp fra Danmark til Sverige. Dette skjedde ved hjelp av den danske fiskeflåten. Flukten ble hovedsakelig betalt av velstående dansker.