Bokelskere.no

VI BAKER BRØD OM NATTEN

Vi baker brød om natten,
to ganger i uken.
Duften av stekt hvete,
havre og rug
fyller leiligheten.
Ute er det mørkt
og ofte vind og regn.

Går det egentlig an
å huske en duft?
Jeg mener:
huske den helt,
lukke øynene,
fremkalle den og
la den fylle nesegangene,
la den leke med luktenerven,
nervus olfactorius?
I så fall vil vi huske
disse nettenes dufter
resten av livet.
Det aller beste
av pandemien.

DONASJON

Å nei da,
jeg har ikke tenkt å gi meg enda,
men jeg donerer herved min kropp
til medisinsk forskning
og mine upubliserte manus
til min kone.

Min glede over hvitveis og grågåstrekk
skal gå til alle med vinter i sinnet.
Min tro på at folk flest er bra folk
gir jeg til de gretne misantropene,
og min kamplyst skal deles ut til de
som nesten har gitt opp.
Jeg overlater min humor til de humørløse,
min trøst til de trøstesløse,
og mitt håp om en bedre fremtid
donerer jeg uavkortet til ungdommen.

Under en stor stein
på fjellet Løvstakken
har jeg begravet
mine hemmeligheter.
De skal bli liggende.

ERKJENNELSE EN SØNDAG FØR MIDDAG

Jorden -
et pinlig punkt
på lysårenes bue gjennom evigheten,
et sandkorn
i galaksenes svimlende sus
Fatte dette?
Ane en mening bak The Big Bang?

Nei,
men duften av lammestek
med hvitløk og rosmarin
er nå en gang
duften av lammestek
med hvitløk og rosmarin.

ØYENE DRAR FORBI

Øyene dro langsomt forbi.
Jeg husker at vi lente oss mot rekken,
to tenåringer,
husker den salte lukten av sjø og tang,
at vi kjente duftene fra land,
av nyslåtte enger og nymalte naust,
husker den trygge, dunkende duren
fra dypt under dekk,
husker måkenes dans
over kjølvannets virvlende vei,
og det lange, lyse håret hennes
som flagret så viltert i vinden.
På babord side
dro de vakre øyene langsomt forbi,
og hun og jeg snakket sammen
som om vi alltid hadde kjent hverandre,
helt uanstrengt,
med en trygg og stillferdig ro,
en uslipt, undrende klokskap
som finnes hos unge mennesker
fordi de skal leve lenge ennå
og sjelden ofrer døden en tanke.
Og øyene dro langsomt forbi,
tusen lave holmer og skjær.
Jeg så henne bare denne ene gangen,
på nordgående Hurtigrute
langs Helgelandskysten.
Vi sto der ved rekken
i mindre enn en time, tror jeg,
og tiden har gjort ansiktet hennes uklart,
og tiden har gjort stemmen hennes uklar,
og tiden har gjort samtalen vår uklar.
Likevel har jeg
tenkt på henne,
igjen og igjen,
hele livet.

STUPERSKEN

Du er stupersken,
en bue
mot anemonebukten.
Så leker din kvinnekropp
med havet.
Mitt stup
er et mageplask.
Likevel
elsker du meg,
og sammen svømmer vi
utover utover
til vi kan ta
på himmelen.

DAGENE ER BLITT FORTERE NÅ

Dagene
er blitt fortere nå,
de haster av sted,
tyter og bråker.
Skyggen min
dreier fra vest til øst
på under et minutt,
og jeg går glipp av det meste.

Men gode, gamle natten
tar det fortsatt rolig,
holder kjeft
og lar meg skrive et lite dikt
under Orion.