Bokelskere.no

Hypotesen om "ervervede egenskaper" ble en meget viktig del
av forrige århundres darwinisme.
Derfor var det også et slag for darwinismen da det ble påvist
at ervervede egenskaper ikke kunne gå i arv til avkommet.

Variasjonshypotesen motbevist:

Det viste seg også at Darwin totalt hadde misoppfattet det
variasjonsfenomen som han bygget sin lære på.
Hans forsøksmateriale var husdyr og kulturplanter, og de
ubetydelige variasjoner han kunne konstatere, var bare en
følge av artskrysninger.

Det var altså ikke nye egenskaper som oppsto, det var bare
skjulte arveegenskaper som kom til utfoldelse.
Disse spaltninger gav Mendel lovene for i sin arvelære.

Den store danske arvelighetsforsker, prof. W.L. Johannsen
beviste gjennom eksperimenter at de arvelige anlegg er
konstante størrelser som representerer faste livs'typer'.
Disse arveanlegg smelter ikke sammen ved forplantningen, men
bevarer sin selvstendighet, og i senere slektsledd vil de
igjen skilles for så å gjøre seg gjeldende etter sin art.

På kunstig vis har en kunnet frembringe mange variasjoner av
eksisterende arter, men slike forskyvninger av arvestoffet
når sin grense i løpet av ganske få generasjoner.
Og når slike spesialiserte varianter eller raser blir overlatt
til seg selv i vill ['udyrket'] tilstand, vil de snart vende
tilbake til sin opprinnelige type.

Her ble altså selve grunnlaget for Darwins utvelgelseslære
rykket bort. Hans teorier om utviklingens årsaker er i dag
alminnelig forkastet.
Selv blant dem som tror at en utvikling har funnet sted, er det
ytterst få som ennå holder fast ved denne egentlige Darwinisme.

Utviklingsmoralen.

Likevel er det i stor grad nettopp den darwinistiske evolusjons-
tolkning som ligger til grunn for hele den "utviklingsmoral"
som er konstruert i løpet av det siste hundreår.

Her har utviklingsoptimismen sin kilde:
De som overlevde, var de utvalgte.
De var blomsten og kremen av slekten!
De var evolusjonens fortropper som for hvert slektsledd skulle
løfte menneskeheten til nye høyder!

Visst nok hevdet en at utviklingen bare var et resultat av
målblind mekanisme.
Den sprang ut av en årsaksbestemt hensiktsløshet i en tilværelse
hvor alt har årsak, men intet har hensikt! ..

Men naturkreftenes blinde spill løftet likevel livet og slekten
stadig oppover 'mot lys og herlighet'.
Verden ble jo bedre og bedre.

Urtåken ble til [hensiktsløse] stjerner og planeter.
'Livsfrøet i sølen' [av tilfeldig opprinnelse] ble til
Planter og Dyr.
Dyret ble [spontant og planløst] til menneske, og
Mennesket ville bli Overmenneske.
[ da det hadde fått despotvilje og planleggingsevne ]

Vi hadde da fått det 'moderne menneskets' nye religion.

Baksiden av denne blankpussede medalje var slik:
Det som er svakt og uduelig, måtte fortjene å dø.

Det bør gå til grunne for at arten kan gå fremad !

Barmhjertighet og medfølelse er spilt møye.
[ Du hast keine Existenzberechtigung..! ]

Bare den sterke og livskraftige har rett til livet.
"Overmennesket" har rett til å trampe mennesket ned og
knuse det under sine føtter, for slik er 'livets lover'.

Nietsche trakk konsekvensene, og Hitler satte dem i verk ..

Den skade som darwinismen her har voldt er umålelig.
Alt som finnes i oss av menneskelighet, må reise seg til
protest mot denne kyniske og brutale naturoppfatning og
livsfilosofi. --

Hvor ser vi at 'de beste overlever'?
Ser vi ikke tvert imot at det så ofte nettopp er de tapre,
de sterke, de edle som rykkes bort?

I et dikt av Nordahl Grieg står noen linjer som vi ofte ser
på frihetsheltenes minnetavler.
De er for gode til å risses inn på darwinismens gravstøtte,
disse skjønne, meningsfylte ordene -- men de kunne stå der
som en evig fordømmelse av darwinismens 'utvelgelse':

DE BESTE BLIR ALDRI VÅR FREMTID.
DE BESTE HAR NOK MED Å DØ.

( kildetekst >

"Utviklingslæren er ubevist og ubeviselig. Vi tror på den

bare fordi den eneste andre mulighet
er spesiell [planlagt] skapelse, noe som er utenkelig" ...

[ Sir Arthur KEITH (1866-1955) ],
engelsk naturvitenskapsmann og forfatter, antropolog og anatom,
professor i fysiologi v Royal Institution, president v Royal
Anthropological Institute, rektor v Aberdeen universitetet,
adlet for vitenskapelige fortjenester [ Wikipedia ]

( bokmerke , utvalg i lærde vitneutsagn >

visste han forskjell på 'utenkelig' og 'ideologisk uønskelig'?

Vi gjentar: Hvis utviklingslæren er sann, så tåler den å
undersøkes. Enten den nå tåler det eller ikke, så har vi
iallfall rett til å undersøke og vurdere den.
Ingen kan fordre at vi ukritisk skal godta påstander som
kastes fram. Blind og nesegrus beundring har intet menneske
krav på -- aller sist skulle den som kaller seg vitenskapsmann
kreve det.

Derfor virker det ytterst mistenkelig når utviklingslærens
forkjempere blir fornærmet over at deres teorier og hypoteser
tas opp til diskusjon. De fremstiller det gjerne slik at det
bare er 'uvitende og uopplyste' mennesker som i dag tviler på
utviklingslæren.
Men virkelig vitenskap trenger ikke å sverte opposisjonen.
Sann vitenskap søker ikke å gjemme seg bak en psykologisk front
av ufeilbarlighet.
Hvorfor ønsker da utviklingsteoretikerne å gjøre det?

En del evolusjonister vil åpenbart gjøre utviklingsteorien
til en slags esoterisk kult, en hemmelig 'visdom' i en
forenng hvor bare noen utvalgte har adgang.
Etter deres mening er det bare en del spesialister og
eksperter som er kompetente til å bedømme læren.
Disse få har monopol på å uttale seg om saken.
Alle andre dødelige skal i blind rett-troenhet godta hva disse
'vitenskapens' yppersteprester doserer.
Ingen annen vitenskapsgren stiller slike krav.

Utviklingslæren er da heller ikke vitenskapelig, hører ikke
hjemme blant empirisk (erfaringsmessig) vitenskap, da den
hittil ikke har levert ett eneste gyldig bevis for sin
riktighet. Utviklingslæren er en spekulativ teori av filosofisk
art. Det går ikke lenger for utviklingslærens talsmenn å avfeie
opposisjonen med arrogant og overlegen mine.
Hvert tenkende menneske kan fritt ta opp disse emner til
undersøkelse og gjøre seg opp en mening om saken.

Riktignok ynder darwinistene å innhylle sine gjetninger i
uttrykkk og fraser som skal gi emnet en illusjon av faglig
pålitelighet og utilgjengelighet.
Det kan derfor være nødvendig å kle av denne falske prakt
av fremmedord, da blir det hele ikke vanskeligere enn at
en oppvakt skolegutt kan følge med!
I verker som er utkommet, har vi adgang til de fremlagte fakta
og kan trekke våre egne slutninger ut fra materialet.

( fulltekst nb.no >