Bokelskere.no

… jeg har erfaringer både med UFO-fortellinger og med sekter av forskjellige slag. Det er lett å la seg fange. Særlig for den som kjører av sted med litt flate dekk, for å si det på den måten.

Det gjelder å finne sin egen løype gjennom livet. Det kan ta noe tid, men den som tar seg bryet, vil finne ut at det lønner seg.

Problemer med internett. Å ja. Hvem husker ikke de første årene. De uendelige prosedyrene med å komme på nett. Forundringen og gleden når man endelig fikk det til. Ens egen mumling. Jeg er inne. Jeg er inne! For så plutselig og uten grunn å kastes ut igjen. Ny fomling. Banning. Ventetid. Inne igjen. Alle fristelsene. Pornolinkene som man for enhver pris ikke måtte klikke seg inn på. Og som man klikket seg inn på likevel. For så å få hele maskinen smekkfull av virus og dritt allerede samme kveld. Skammen da jeg så reparatørens vesle smil, og forstod at han kunne se nøyaktig hvor jeg hadde vært da jeg pådro meg smitten.

Man er ikke uforberedt på Strindbergs hat og galskap etter først å ha studert blikket hans. Ja, det kan faktisk være nok å merke seg bart og hårsveis.

Lekeslåss med meg selv før jeg finner morgenkåpen og tøflene. Begir meg ut i min kombinerte stue og kjøkken. Bare et enkelt stykke brød. Og et bløtkokt egg. Jeg er god på bløtkokt egg. Det viktigste er at plommen er flytende, mens hviten akkurat så vidt har kvittet seg med sin snørrliknende konsistens

Reisebyrået. Reklamebrosjyrene. Samtalen med den godt voksne kvinnen bak disken. Den samtalen som jeg egentlig ikke vil ha, men som jeg føler meg forpliktet til å føre siden hun på en så vennlig og innbydende måte henvender seg til meg med dette forferdelige: «Kan jeg hjelpe deg med noe?»
Mens en skygge i mitt eget vesen skriker, at meg kan ingen hjelpe. Ingen i hele verden.
For en herlig åpning på en roman.

Jeg merker at jeg faktisk liker at Houellebecq, hva skal jeg si – «gir litt faen». Han kler det. Kler sin egen stil. Det er for mange romanhelter som stemmer SV. Det har jeg tenkt lenge

Ingen kan hjelpe ham. Det eneste han ønsker er å dra hjem og «klø seg på balla», mens han studerer de fargerike brosjyrene i fred og ro. La meg bare ganske raskt stanse opp med dette med å «klø seg på balla».
Et erketypisk Houellebecq-knep, som tar sikte på å sette en støkk i leseren. Og for all del. Det kan vel tenkes at han kan skremme opp en og annen pinsevenn fra Lillesand med et slikt grep. Vi andre lar det bare passere som et litt pubertalt trekk som hefter ved denne forfatteren. Men som – rett skal være rett – også gir ham en egen og lett kjennbar stemme.

Vel hjemme steker jeg kotelett à Lanzarote. For et innbilt publikum. Det er en gammel vane jeg har, den skriver seg helt tilbake til den tiden da jeg levde sammen med min egen mor i en slags dørgende, dirrende ensomhet. Vi krydret hverdagene med enkle rollespill, sterkt preget av fjernsynsteateret som gikk på skjermen hver tirsdag

I det siste har husverten sett litt rart på meg. Eller, jeg har opplevd det slik. Det er ikke så godt å si hvor realiteten befinner seg