Bokelskere.no

Språklig rusk om uklare følelser kan virke slipende på vår tenkning. Men når det
ikke lenger er et rusk, når det glir inn i språket som en selvfølge, har det ikke
lenger en skjerpende virkning. Stillhet er aktiv lytting. Man stilner seg selv for å
høre en lyd som er langt unna. En lyd som er vanskelig å få tak i. I en stemme
som er knapt hørbar. Hvem skal være denne hørselen? Hvem skal være den hørsel
som er trent og villig til å lytte til det mangetydige, flerstemte individet. Som
ikke lukker fortellingen til en tynn strek, med begynnelse og slutt, til en renskåret
handling, til en vilje uten skygger.

Vi som terapeuter kan, om vi orker, slippe marginale stemmer til, for å skrive mennesker inn i et fellesskap. De marginale stemmene er ikke ekstreme. De legger seg tett opp til det normale, for å bli akseptert, og anerkjent. Som en lillesøster som vil bli hørt. Eller en gråtone som vil bli sett.

”Jeg har noe å skjule, men det jeg har å skjule, tåler ikke dagens lys. Ikke fordi det jeg skjuler er så stygt, men fordi lyset er så grelt.”

"I vår tid har vi rester og nye varianter av den romantiske kjærligheten, samtidig som vi har en hel verden av erfaringer og praksiser som bryter med den romantiske kjærligheten. Det kan bli ensomt. Mellom de ulike diskursene finnes erfaringene; i kulturens bruddflater ligger praksisene. Kanskje trenger vi terapeuter som leter etter praksisene i mellomrommene, slik at mennesker som strever hardt, kan få hvile litt."