Bokelskere.no

Vi er sjelden hel ved. Likevel er vi lett antennelige.

Dessuten skal man ikke spise mens man gråter, akkurat som man ikke skal legge på svøm før minst en time etter man har spist.

Det er derfor enklere å si at ingen mislikte ham, det hadde man ingen grunn til, enn å påstå at han var godt likt, noe man heller ikke hadde særlig grunn til.

Det som ikke er stort nok til å skape medfølelse, men heller ikke lite nok til å feies under teppet. Det er pinlig!

Når man skriver i skrivende stund må man stadig regne med at noe uforutsett vil skje. Det er det eneste man kan være sikker på. Man må ta høyde for alt. Fortiden vet man stort sett hvor man har, hvis det ikke kommer noen idealister og vil omskrive den; fremtiden kan man gjøre hva man vil med, i det minste i tankene, men øyeblikket er umulig å kontrollere. Det er derfor så mange dessverre ønsker å leve i øyeblikket. De ønsker å miste kontrollen. De kaller det frihet.

Språket pumpes opp til det ikke tåler mer. Det renner over eller rett og slett sprekker. Alt er blitt poesi. Vi gratulerer ikke lenger, vi hyller. Vi liker ikke lenger, vi elsker. Vi innvender ikke lenger, vi fordømmer.

Gordon Mo var kort sagt en av mange, som de fleste jo er, men som de færreste vil innrømme, for i våre dager kreves det av oss at vi skal være enestående, det står til og med nedfelt i menneskerettighetene at vi er unike, så vidt jeg vet, og nåde den som ikke er det, for vedkommende er da en stor urett mot seg selv.

Men uansett hvor store ord som ble brukt i sakens anledning, gikk denne skandalen også snart i glemmeboken. Det skjer hele tiden noe nytt, som straks skyver det forrige i bakgrunnen; vi er ikke bare utålmodige og rastløse, vi er også glemsomme, derfor venter vi allerede på det neste som skal skje før det som faktisk skjer er overstått. Uttrykker jeg meg klart? Kall det gjerne en ond sirkel. Distraksjonen er blitt vår livsstil.

**«Presten fortsetter der høyskolelektoren slapp, hun snakker om tilgivelsen, men heller ikke hun bryr seg om dramaturgien, at angeren må komme før tilgivelsen. Dette er noe et barn vet. Vi ganske enkelt vet det. Så blir vi sakte men sikkert omskolert. Til slutt er tilgivelsen ubetinget. Vi kan strø om oss med tilgivelser. Den er på billigsalg. Den er gratis. Alt skal vekk. Jesus hang på korset for moro skyld. Men tilgivelsen er et anliggende mellom offeret og overgriperen. Bare offeret har mandat til å tilgi, og da må først overgriperen ha angret. Denne angeren må være så dyp at angreren er i ferd med å gå til grunne i den. Da er tiden inne for tilgivelse».

Skulle vært kursiv for «vet» linje 3, 2 setn. og «Da» på siste linje, men gikk ikke å få det til på iPaden.

Dette sitatet vil jeg ta med meg inn i evigheten.**

«De andre pasientene satt på rekke og rad nedover en korridor og ventet på tur. Ingen så på hverandre. Alle hadde nok med sitt. Hvem er de? Det er pasientene uten diagnose. De får heller ikke stønad, trygd, bostøtte, erstatning, blå resept, frikort, skattelette, feriepenger, klapp på skulderen eller hva det nå er man kan få hvis man har en diagnose. Verst er det imidlertid at de ikke får tillit heller. En pasient uten diagnose er som en flyktning uten papirer. De blir ikke trodd. De blir sendt tilbake til sitt private helvete. De får ikke engang respekt. Men du kan se med det blotte øye at de som sitter her ikke later som. Hvorfor skulle de det? De legger til og med penger på bordet for å bli friske, penger som de sannsynligvis har lånt med skyhøy rente. Vi kan kalle dem de smertefulle gjeldsslavene. Hva feiler det dem? Hva er det de lider av som ikke kan måles?»

Tenk å kunne formidle noe så viktig på denne krystallklare måten - jeg bøyer meg i hatten, eller var det i tørt gress?