Bokelskere.no

Det som skremte ham, var hvor mye av livet sitt han hadde levd uten å vite hvem han var, eller hva han holdt på med. Det fikk ham til å kjenne en indre skjelving, og han klarte ikke engang helt å finne ordene - for sin egen del - til å beskrive akkurat hva det var han følte. Men det føltes som om han hadde levd livet sitt på en måte som ikke var kjent for ham. Dette betydde ar det hadde vært en stor blindflekk rett foran øynene på ham. Det betydde at han ikke skjønte, i det hele tatt, hvordan andre hadde oppfattet ham. Og det betydde at han ikke visste hvordan han skulle oppfatte seg selv.

"Jeg savner ham sånn, Cindy helt ut av det blå - og det er ikke fordi Jack ikke er snill mot meg, det er han, stort sett - men så skjer det noe, og jeg tenker Henry."
"Jeg er så fryktelig glad for at du kom innom", sa Cindy. "Du vil ikke tro hvor mange som ikke kommer innom."
"Jo, det vil jeg. Tro det."
"Men hvorfor kommer de ikke? Ikke engang gamle venner kommer, Olive."
"De er redde."
"Så synd, da!"
"Åh, det er jeg helt enig i. Helt enig."
"Men du er ikke redd."
"Nei."
"Selv om du er redd for å dø."
"Det stemmer", sa Olive.

"Åh, Tom." Cindy satte seg opp, og sengetøyet virket nesten skittent, selv om det ble skiftet dagen før, men det dunstet svakt av noe metallaktig som hun hadde luktet i mange måneder nå. "Olive, han snakker hele tiden som om jeg kommer til å bli bedre. Jeg klarer ikke å tro på det, jeg klarer det bare ikke, det gjør meg så ensom, åh, herregud, jeg er så ensom."

Før hun ble syk, hadde Cindy jobbet som bibliotekar på det lokale biblioteket. Hun elsket bøker, åh, som hun elsket bøker. Hun elsket å ta på dem, lukte på dem, og hun hadde elsket halvstillheten på biblioteket, og de gamle som noen ganger ble hele formiddagen, bare for å ha et sted å være.

Jeg har ingen aning om hvem jeg har vært. Sant å si skjønner jeg ingenting.

Og da sto det for ham at man aldri må ta lett på folks grunnleggende ensomhet, at valgene de tar for å holde seg unna det gapende mørket, er valg som fordrer respekt.

Og så sa Olive: "Vet du, Cindy, hvis du nå kommer til å dø, hvis du faktisk dør -er sannheten den at vi kommer rett bak deg, alle sammen. Tjue minutter bak deg, det er et faktum."

Kayley kjente en liten bølge av smerte fare gjennom brystet noen ganger, og da tenke hun: Det er derfor man snakker om sårete følelser, fordi de faktisk verker som et sår.

“When you get old,” Olive told Andrea after the girl had walked away, “you become invisible. It’s just the truth. And yet it’s freeing in a way.”