Bokelskere.no

Ingrid får vridd seg rundt og stirrer inn i glassklart dyp, og ser hval, tre gigantiske finnhval, som leker seg rundt båten, alle større enn Salthammer, og en fjerde litt mindre, blå kloder som bukter seg omkring, glatt og lydløst som fugler i luft. (…)
Og Ingrid lar blikket kjæle med de vidunderlige skapningene, nå seks, hun kjenner skipet lette og sveve, frosten og tårene, for dette skal hun aldri se igjen, livet er for kort, og hun vet det, som hun også vet at hun ikke skal beholde noen ting, ingenting.
Hun ser katastrofen før den rammer, hun ser alle tings oppløsning, livets skjørhet. Ingrid er blitt svak, ikke av krig eller liv eller tapet av kjærligheten og Alexander, men av å være mor, en ny, skjelvende redsel som dette dypet holder opp for henne. (…)
Lars står ubevegelig på romluka, skipperen på et sandkorn, beveger seg lydløst bort i lugaren og henter opp Selma, som tier brått idet synet rammer også henne, jordens mest ufattelige skapninger i stille boltrende dans rundt et skip, de ser sola leke med finner og bøksel, de ser øyne og hvit buk, der blåser den ene bare noen favner fra baugen og sender over dem en kosmisk lyd som tvinger Ingrid til å legge hodet bakover og lukke øynene.

Hadde Samuel prest vært en klokere mann, ville han ha forstått at ingen lever lenger enn de som forsvinner på havet.