Bokelskere.no

Huset vårt hadde alltid levd sitt høyst eget liv. Alle var velkommen inn. Vennene mine elsket å komme på besøk, særlig hvis pappa var hjemme. Pappa bød i aller høyeste grad på seg selv. Historiene spant raskere enn rognebær fra hule kleshengerrør. Problemet var at han aldri skjønte når det var nok. Heldigvis var det enkelt å stoppe ham. Jeg minnet ham bare på hva han selv én gang hadde sagt: «For de aller fleste barn over ti år er forledre mest av alt en nødvendig del av interiøret.»

Hun sparte gråten sin til farfar sov middag på sofaen inne i stua. Han sovnet så tungt og lenge at hun tok seg tid til å gråte litt for morgendagen også. Farmor var glad i alt som var unnagjort.

Jeg trakk ut innholdet. Tørt papir, både på leppene og inne i konvolutten. Jeg dro arkene fra hverandre. Tolv tettskrevne sider. Jeg ristet lett på papiret. Ingenting ramlet av. Alle kråkebokstavene satt bom fast. Jeg la arkene sammen i riktig rekkefølge. Jeg fylte brystet med mot av den aller skjøreste sorten og begynte å lese.

Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv.