Bokelskere.no

Fargeblindhet er et privilegium bare hvite kan unne seg

Castro er ikke bekymret for drabantbyungdom som trives i klasserommet, på biblioteket eller fotballbanen. Han bekymrer seg for mindretallet som flørter med rus og kriminalitet. Dynamikken er egentlig den samme om du blir kriminell eller kunstner, mener han: Det handler om å bli sett i et miljø der det er lett å bli usynlig i vrimmelen. Er du ikke skoleflink eller briljerer på fotballbanen, kan det være vanskelig å finne en lidenskap. Ett lite dytt eller snev av interesse fra en voksenperson kan sette deg inn på et kreativt spor, på samme måte som følelsen av å bli sett og belønnet av kriminelle også kan gi selvtillit. Utfordringen er at pengene du umiddelbart begynner å tjene som doplanger, kan for noen – især gutter – være mye mer fristende enn den mer abstrakte, krevende og lange veien ved å satse på for eksempel musikk. Kriminalitet er også en slags mestringsarena, gjengen et tilfluktsrom for ensom ungdom på jakt etter beskyttelse og vennskap.

I 1986 ville et slagsmål mellom fem voksne på Haugerud nyttårsaften neppe blitt mer enn en notis, det ville i alle fall ikke blitt ført som bevis på at noe var galt med hele det norske samfunnet. Men slik har beskrivelsen av drabantbyen endret seg på 2000-tallet: Alt fra steinkasting, hærverk og ran til hasjsalg, bilbranner og drap brukes til å skape en fortelling som skal vise at innvandringen er gått for langt, at vi er i ferd med å miste et Norge til muslimske innvandrere og «klansbaserte» ungdomsgjenger.

Den norske gettoen brukes som tankelek, retorisk poeng, politisk verktøy, skremselspropaganda og til og med som medalje på brystet til dolk som vil skryte av at de har vokst opp i landets tøffeste nabolag. Vi lengter etter en norsk getto. Vi trenger en norsk getto. Noe vi kan peke på , advare mot og ønske å rydde opp i. Gettoen’ er det skremmende stedet der de andre bor*