Bokelskere.no

De var jo syke. Jeg, derimot, var bare midlertidig på pause fra friskheten.

«Jeg fortjener ikke å se Fargo», begynte jeg. «Jeg fortjener ikke å spise middag med Kaia når jeg heller kan bruke tiden på jobb. Jeg fortjener ikke å ta helg når jeg bare har jobbet 13 av mine 22 timer.» «du havnet bakpå fordi du var skikkelig dårlig, Ragnhild. Du klarte ikke å løfte vannglasset en geng.» «det hjelper ikke. Den som ikke bidrar, er en byrde.» Han gapte. «Hører du hva du selv sier? Ville du vært så streng med meg, hvis det var jeg som var syk?» «selvfølgelig ikke. Men… man må yte før man kan nyte.»

Hvis jeg fortsetter min enøyde jakt på det store Håpet, Håpet om å bli frisk, jager jeg også tanken om at et friskt liv er det eneste verdige livet. Og det er noe funksjonssjåvinistisk skvip. Det skjønner jeg nå.

Å lytte er det beste du kan gjøre for en som har en kronisk sykdom. Og da mener jeg virkelig lytte - ikke bare vente på at hun skal trekke pusten slik at du kan komme til orde. Stritt imot trangen til å gi råd. I stedet for å foreslå «har du prøvd X» eller «hvorfor ikke bare Y», hold det inne. Tillat deg å være litt i ubehaget du kanskje føler på når du lytter til henne.

For det finnes jo ikke problemer, bare utfordringer. Og utfordringer løser man med positiv innstilling. Smil til verden, og verden smiler til deg! Nå har jeg smilt til verden så lenge at kjeven har låst seg, og jeg kan melde følgende: Det finnes problemer. Det finnes ting som ikke kan løses, som ikke går bra, som man ikke kan kaste smilefjes og hjerter på.

Er det overhode mulig, i en kultur som dyrker produktivitet og ser på alt annet som en brysom utgift, å bare være heller enn å gjøre.

I de tjue minuttene på legekontoret eier du fremtiden min. Profesjonen du er en del av, har gjennom historien misbrukt makten sin til å latterliggjøre og avvise sykdommer som senere har vist seg å være høyst reelle. Feilene er blitt rettet opp, men sjelden beklaget.

Fordommer kan kureres, og kunnskap er motgiften.

I den analoge verden, der jeg lå under en dyne og to tepper og slet med å holde min egen blyant, var jeg blitt irrelevant. Det kunne den digitale verden bøte på. På sosiale medier kunne jeg, med et par tastetrykk, erstatte den analoge taperen med en digital suksess.

Hvile er en belønning kun når man er frisk nok til å nyte den.