Bokelskere.no

Jeg har alltid lengtet etter et slikt øyeblikk av den totale samhørighet med et annet menneske, og da vi satt der ytterst på terrassen og så ut over stranden som lå langt der nede under oss, med den lille landsbyen og borgen på en høyde, tenkte jeg at det er nå det skjer, og jeg visste at å være i det øyeblikket var samtidig å forstå at det også allerede var tapt.

Jeg lurer på om han kunne kjenne mørket som kan sige langsomt på, eller som kan komme plutselig over deg, at han skjønte i løpet av et kort øyeblikk hvor alene man er i verden, at det fellesskapet man er satt inn i, som alle andre ser ut til å fungere i, egentlig bare er en løgn eller et vakkert ønske, fordi ingen kan være sammen med andre uten også å kjenne at de er begrenset til seg selv, sine egne tanker, sin egen kropp, sine egne følelser.