Bokelskere.no

Og du tar til høyre ved noens begravelse,
rundt svingen til et middagsselskap,
går mot venstre mot en ferie,
og en kilometer til en hverdag,
og da ser du gleden på venstre side, kanskje,
eller et minne eller en smerte eller en kiosk,
eller et kyss eller en gate eller en strand,
og ennå er du ikke fremme.

Sånn omtrent der er jeg fra.
Har du vært der noen gang?
I nærheten, kanskje?

Rynkene mine er sjelens dagbok. Livets speil. Hjerteslagenes transkripsjon. Sies det. Og jeg er enig. Bare se. Det er lett å se. De snirkler seg rundt i fjeset mitt som noveller skrevet med løkkeskrift, romaner skrevet med fjærpenn, hardt og påståelig, vilt og brutalt.

Hun bare smiler og rykker og holder på med ting på benken eller skrur på radioen eller bruker pinsett på øyenbrynet sitt, og jeg ser alt, men jeg bare later som ikke. Hun tror den er låst, dagboken i fjeset hennes, men det er den ikke. Hun har en åpen bok i fjeset, og jeg leser den hvert eneste øyeblikk av tiden vår sammen, hver dag om jeg har mulighet, uansett om jeg har lyst eller ikke.