Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Hos Hieronimus! Denne mann som hadde skrevet noen avhandlinger som hadde vakt oppsikt, og som holdt forelesninger som interesserte de unge medisinere! Annet visste ingen om ham. Jo, man visste også at han hadde dårlig mage, og at han var nokså gretten.
Som lege har jeg tillit til ham. Som menneske kjenner jeg ham ikke.
Hun er så menn av en pen familie. Hennes far var adjunkt, tror jeg. Han var uhelbredelig spiller, og da han hadde bortspilt alt like inntil sengeklærne, skjøt han seg en kule for pannen. Og moren var det også noe galt med.
— Man må tro på legene, ikke sant, fru Kant? Dannede mennesker er opdratt til det. – Også utsetter man sine nærmeste for å gå til grunne av bare dannelse! ropte Else forbitret.
Det var det samme urgamle op igjen. Autoritetstroen som i alle århundreder hadde bragt menneskene til å tro på og bøye sig for det ene menneske. Det ene menneske som hadde menneskeforaktelig frekkhet nok til å optre som den, som førte an og visste beskjed – "Vi med vår professor Hieronimus!"
Dypt rotfestet måtte den være, denne gru for å glide inn i tilintetgjørelsens evige mørke, siden hun enda blev ved med å slepe sig over dagen, gjennem natten — over dagen og gjennom natten. - Nå ja, men denne siste utvei løp jo ikke fra en.