Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Å fortsette å snakke ville gjøre meg bitter. Jeg hadde snakket nok, og for å bli helt ferdig med det som hadde vært, danset jeg.
Vi vil det så vel, og likevel ender det ofte galt. Vi tror vi gjør det rette, og så blir det helt feil. Ikke fordi vi ikke vil, men fordi vi ikke tenker oss godt nok om.
Å håpe er å drømme om at ting skal endre seg, å tro er å handle i trygg forvissing om at det vil skje.
En gammel gåte som fortsatt er aktuell, lyder omtrent som følger: En far skal følge sønnen sin på skolen, men før de kommer frem, blir gutten påkjørt av en bil. Han blir alvorlig skadet og blir i all hast fraktet til sykehuset, faren følger ham og blir plassert på venterommet mens gutten blir kjørt rett inn i operasjonsrommet. Kirurgen kommer for å begynne inngrepet, men stopper og utbryter "Det er jo min sønn! ". Spørsmålet er selvfølgelig hvordan dette henger sammen, og svaret er like selvfølgelig; at kirurgen er guttens mor. Egentlig veldig lett, ettersom alle barn har to biologiske foreldre, og siden faren var utelukket, var det bare en aktuell kandidat igjen. Likevel fungerer gåten , eller den har i alle fall gjort det frem til nå, fordi det har vært uvanlig å tenke seg at kvinner kan være kirurger. Det er ingen fysisk umulighet, men tanken er likevel såpass uvant for mange at de overser den eneste opplagte løsningen. Fordommene om at "kirurger er menn" , får folk til å glemme den grunnleggende sannheten om at barn har fedre og mødre, og til å komme opp med alle slags fantasifulle alternativer som sæddonasjon og eneggede tvillingfedre gift med samme kvinne. De glemmer det enkle, fordi de glemmer å fokusere på det vesentlige. De ser ikke situasjonen, fordi tankene er opptatt med fordommene. På samme måte som legevaktlegen ikke gjenkjente de helt opplagte symptomene på matforgiftning, fordi han forventet å se psykose. Og dette er det farlige med diagnoser, særlig de alvorlige. De er så godt egnet til å forklare fenomener at de kan brukes til å forklare alt,også ting som ikke har noe som helst med sykdommen å gjøre. De kan brukes av omgivelsene og de kan brukes av personen selv.
HEI LØVETANN !
Du visste hva du ville hele tiden. De slo deg til jorden, forgiftet deg, rykket deg opp med rot, kastet deg på dynga, dekket stedet du hadde stått med asfalt, hånte deg og sa du var verdiløs.
Men du kom igjen, Gang på gang Uansett hva vi gjør, så står du der. Fridig, rakrygget og frimodig. Og smiler mot solen.
På vei til jobb en vanlig morgen har jeg som oftest fått med meg atskillige dødsfall
Det er nyheter hver halvtime med saklig og rolig informasjon. om noen hundre mennesker er døde, om barn gråter, om mødre blør, det er da ingen grunn til å heve stemmen.
Avisene er fortsatt i sort - hvitt, og selv om sporten av og til får litt farger så er også disse nyhetene rolige, blodløse,ufarlige og gir ingen bismak til knekkebrødet mitt Alle skrik er forsvarlig dekket til med fersk trykksverte og mange ord.
Så hvorfor føler jeg meg da så underlig kald og tom og blek i hjertet på vei til bussen en vanlig morgen i juni? Kan det være noe som går?
Men så står du der i grøftekanten Freidig.Rakrygget. Frimodig. Har trosset alle våre utryddelsesforsøk og ikke blitt grålig bitter av den grunn.
Du forsikrer meg om at livet fortsatt er gult og uregjerlig, alle grå nyheter til tross. Du vet så godt hva du vil og du gir deg aldri Du står i grøfta og smiler mot solen.
Det er ikke pent å lyve, men det er ikke alltid nødvendig å si alt man tenker. Av og til er det vel så viktig å la folk komme ut av en situasjon med noe verdighet i behold.
Når et meneske reduseres til bare en del, den syke delen, kan det drepe menneskeverdet og mulighetene for utvikling. Selv de som kan leve godt med å være kronisk syke og som selv vet at de nok vil være syke lenge, kanskje resten av livet, har rett til å ha andre roller innimellom. Du behøver ikke være frisk for å utrette noe, og mange får gjort utrolig mye mens de fortsatt har symptomer på sykdom. For de ER ikke sin sykdom, de HAR en sykdom. Sykdommen er ikke nødvendigvis det viktigste med personligheten, langt viktigere er det hvordan akkurat dette mennesketlever med akkurat sin sykdom i akkurat denne situasjonen. Og ikke minst hvordan personen lever med alle de andre egenskapene sine, de som ikke er syke.
Jeg var slett ikke lykkelig, men jeg regnet med å bli det, om en stund. Når jeg hadde vokst meg stor nok til å romme den lykken jeg holdt på å konstruere. Og til da fikk vi bare leve med at jeg ikke blomstret. Den gangen var det viktigste å samle næring og å organisere røttene mine. Blomstre kunne jeg alltids gjøre senere.
Skal selvfølelsen bygges opp,så hjelper det godt å føle seg utvalgt og enestående.
Like ved sykehuset var det et knøttlite skogholt, knapt verdig å kalles skog, men tross alt noen trær, steiner, lyng og jord nok til å lage saftig lukt av liv. Noen blåbær var gjemt på tuene, ingen andre var ute i møkkaværet og jeg var jo allerede erklært gal, så jeg kunne lykkelig sitte på en stein mellom trærne og synge mens jeg slafset i meg bærne. Et vilt, uordentlig friminutt fra sykehusets sterile hvite system.