Bokelskere.no

Innimellom undrer han seg over at han bare for få dager siden hadde ønsket at det hele skulle være slutt. I det ytre er ikke så mye forandret. I det indre, derimot. Bare det å kunne stå opp og lage seg kaffe ved egen hjelp, føles som livskvalitet god nok. (...) Verken det å klare seg selv eller være avhengig av andre er noe han har reflektert over tidligere, han har bare gjort sine ting og tatt hjelpen som bød seg som en selvfølge. For en mulighet til livsglede han har skuslet vekk!

Han har alltid sett på seg selv som noe fast. Mens hans mor og kone kanskje har sett ham som et potensial. Et byggesett, noe de med tiden kunne skape noe brukbart av. Ikke underlig at de begge ble skuffet.

Ved å servere kaffe på salongbordet, og la det smake av hygge og kvalitetstid, har han ikke kunnet si nei, uten å bli mistenkt for å si nei til mer gjennomgripende ting.

Det føles som om de forskjellige årene han har levd ligger stablet på hverandre som bilder i en bunke, det er bare å bla seg gjennom med det rette blikket, så kan han reise i tid.

...er det som om det setter seg en usynlig gjest ved bordet. Det er tvilen som setter seg til rette, tvilen på at noe overhodet skal lykkes. Og det hender at han synes at hun tar seg bedre av denne gjesten enn av ham.

Så trist det i bunn og grunn er at en kan gjette seg til hva folk vil si, bare en har kjent dem lenge nok. Som om det faktisk skulle være snakk om noe mekanisk og ikke noe levende.

Hun hadde hjulpet ham med å være ham. "Dette liker du," kunne hun si, og når han kjente etter, hadde hun rett.