Bokelskere.no

Kjære Grønland

Det er kanskje egoistisk av meg å ville bli hørt sånn,
men jeg tror jeg forstår litt hva du holder på med,
jeg har også lyst til å forsvinne innimellom,
synke ned i bakken fordi jeg skammer meg,
eller fordi jeg blir sjenert,
eller fordi jeg er på feil sted til feil tid,
men jeg kan ikke forsvinne,
for jeg har denne menneskekroppen som jeg ikke blir
kvitt, det hjelper ikke bare å lukke øynene,
det vil se helt merkelig ut,

men jeg kan forstå følelsen din, Grønland,
det med å ville forsvinne, mener jeg,
det med å ville bli ny,
ville forandre seg.

Hver eneste dag er annerledes, ikke sant,
vi får en ny rynke her og en ny tanke der,
og hendene blir eldre og sterkere,
og vi lærer nye sanger, og blir sett av nye øyne.
Selv om det er veldig små ting, kan det bety veldig mye
så du trenger ikke forsvinne helt for å forandre deg,
du trenger ikke synke i bakken eller smelte ut i havet,
vi kan finne ut av det sammen, om du vil.

Jer er her i hvert fall,
og jeg tror kanskje jeg bare skriver litt til deg,
for ark er papir,
og papir er trær,
og en gang vokste det krokete, bleke stammer på deg,
som en hær av gamle menn på slettene dine,
og under molden flettet røttene seg sammen,
og noen av stammene var kanskje hule og bar med seg
menneskestemmer fra land langt borte.

Trærne som levde på deg,
er like som trærne som vokser i dag,
som blir til papir,
som blir til ark,
så jeg tenker, kanskje dere husker hverandre,
trærne og papirene og arkene og du.

Kjære Grønland,
jeg bare hvisker litt til deg her,
oppå arket,
gjennom den hule stammen, på en måte.