Bokelskere.no

"Hvorfor forteller De meg alt dette tøvet da?" spurte betjenten. "Tror De politiet er så bløte på pæra at de går på sånne åndssvake røverhistorier?"
"Ja," svarte Beppo uskyldig.

Tilsynelatende var det ingen som la merke til at de ved å spare tid i virkeligheten sparte noe helt annet. Ingen ville innrømme at livet ble stadig fattigere, stadig mer ensformig og kaldt. Barna, derimot merket det tydelig, for dem var det ingen som hadde tid til å ta seg av lenger.

Men tid er liv. Og livet bor i hjertet.

Og jo mer menneskene sparte på det, desto mindre hadde de.

Når han gikk der og feide gatene, forhastet han seg ikke, men arbeidet jevnt og trutt. For hvert skritt trakk han pusten, og for hvert pust gjorde han et strøk med kosten. Skritt — pust — kost. Skritt — pust — kost. Rett som det var kunne han bli stående og se tankefullt framfor seg. Og så gikk han videre igjen. Skritt — pust — kost. Skritt — pust — kost.

Mens han beveget seg framover på denne måten — med skitten gate foran seg — og ren gate bak — kunne ofte store tanker slå ned i ham. Med det var tanker uten ord, tanker som var like vanskelige å meddele videre som en spesiell lukt man bare husker fjernt fra langt tilbake, eller en farge man har sett i drømme. Etter arbeidet, når han satt ute hos Momo, forklarte han de store tankene for henne. Og når hun lyttet på sin spesielle måte, løsnet tungebåndet hans, og han fant de rette ordene.

Mange mente at Beppo Gatefeier ikke var helt vel bevart. Det kom av at hvis noen stilte han et spørsmål, så smilte han bare vennlig og ristet på hodet uten å svare. Han var en tenkende natur. Og hvis han fant ut av at spørsmålet ikke fortjente noe svar, tidde han heller stille. Men hvis han syntes det var nødvendig å si noe, så overveide han svaret meget omhyggelig. Mange ganger kunne det gå timer, ja somme timer en hel dag, før han svarte. I melllomtiden hadde den andre selvsagt glemt hele spørsmålet, og Beppos svar kunne da fortone seg nokså underlig.

Men tid er liv. Og livet bor i hjertet. Og jo mer menneskene sparte på det, desto mindre hadde de.

Det finnes en stor og likevel helt offentlig hemmelighet. Alle mennesker har del i den, alle vet om den, men de færreste skjenker den noen gang en tanke. Folk flest tar den for gitt og synes ikke det er noe spesielt å undre seg over. Denne hemmeligheten er tiden.

Det finnes kalendre og klokker til å måle tiden, men det hjelper ikke stort, for alle vet at en enkelt time kan virke som en evighet, mens den andre ganger kan være over før en får sukk for seg. Det kommer helt an på hva en opplever i løpet av denne timen. For tid er liv. Og livet bor i hjertet.

Hun kunne lytte slik at usikre eller ubesluttsomme mennesker plutselig visste på en prikk hva de ville. Eller slik at de forknytte plutselig følte seg frie og modige. Eller slik at ulykkelige og nedtrykte ble glade og fulle av håp. Og hvis én mente at livet hans var bortkastet og betydningsløst, at han bare var én blant millioner, en som ikke spilte noen rolle i den store sammenhengen og som kunne erstattes like lett og smertefritt som en rusten skrue i en maskin - og han gikk og fortalte lille Momo alt dette, da ble det på en forunderlig måte klart for ham allerede mens han snakket, at han tok grundig feil og at han med alle sine feil og lyter likevel var et enestående individ, og derfor også var viktig her i verden på sin egen spesielle måte. Slik kunne Momo lytte!