Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Vi lo og sa: «Gud er død, Marx også, og jeg føler meg heller ikke helt i form.»
Og mens vi så og hørte på disse barna som nå var voksne, lurte vi på hva som egentlig knyttet oss sammen. Det var verken blodet eller genene, men en nåtid bestående av tusenvis av dager tilbrakt sammen, av ord og bevegelser, av måltider og bilturer - av en lang rekke felles erfaringer som ikke hadde etterlatt seg spor i bevisstheten.
I mylderet av begreper ble det stadig vanskeligere å finne sin helt egne setning. Den setningen som, når man gjentar den i sitt stille sinn, gjør det lettere å leve.
Gjennom internett kom vi på sporet av den tapte tid. Arkiver og gamle ting vi aldri hadde trodd vi skulle finne igjen, ble tilgjengelig på flekken. Erindringen var blitt uuttømmelig, men tidens dybde - som man kunne fornemme av papirets lukt og gulnede preg, av eselørene og understrekingene foretatt av ukjente hender - var borte. Vi levde i et grenseløst nå.
Det er en ukjent form for tid som inntar bevisstheten og også kroppen hennes, en tid der nåtiden og fortiden legger seg over hverandre uten å smelte sammen, der det forekommer henne at hun for en kort stund gjeninntar alle tidligere utgaver av seg selv.
Normløsheten grep om seg. Folk brukte et stadig mer virkelighetsfjernt språk som et slags bevis på at de utmerket seg intellektuelt.
Og hvordan skal hun organisere alle minnene som har hopet seg opp i henne - begivenheter, små nyhetssaker, tusenvis av dager som har ført henne dit hun er i dag.
Og det er ved hjelp av sanseinntrykkene og fornemmelsene som avleiret seg i denne fjorten og et halvt år gamle jenta med briller [på fotografiet], at skriften her kan finne tilbake til noe som glapp i femtiårene, gripe hvordan den kollektive historien avspeiler seg på den individuelle erindringens lerret.
I likhet med det seksuelle begjæret, opphører erindringen aldri. Den knytter døde til levende, virkelige mennesker til oppdiktede, drømmen til historien.
de virkelige eller oppdiktede bildene som blir med helt inn i søvnen
øyeblikksbilder badet i et lys som tilhører bare dem
De vil forsvinne på et blunk, akkurat som de millionene av bilder som fantes bak pannen på besteforeldre som har vært døde i et halvt århundre, og på foreldre som også er borte.