Bokelskere.no

I uthuset til mine besteforeldre, finner jeg hjertet til Aristoteles, i en kasse med reservedeler til fordums gressklippere. Jeg rekker å kjenne det slå kraftig og taktfast i neven min, før jeg faller inn i det.

Inne i hjertet til Aristoteles vokser syndene og angeren tett i form av fargerike, løvmettede trær og busker. Jeg tar meg frem gjennom kratt, der kroppen rispes av torner, og løv kleber seg til sårene. I et forlatt trostereir ligger hjertet til Virginia Woolf og kvitrer.

Jeg seiler nedover elven som renner gjennom Woolfs hjerte, på en flåte satt sammen av kadavrene til alle utvalgte mennesker, dyr og planter som Virginia noen gang elsket. Masten er et nakent, bladløst almetre, men med et seil av sammensydde ark fra manuskripter og dagbøker. De håndskrevne sidene er vasket uleselige av blodstormene. Paul Celans hjerte kommer flytende motstrøms oppover elven.

I Celans hjerte letter petroleum og plankton fra havet i et omvendt regn, og legger seg som et beskyttende skall langs himmelhvelvingen.

den ensomme hagestolen
har i misunnelse
snudd ryggen til de to
skjortene på klessnoren,
som omfavner hverandre i vinden

generasjoner av engler
graver seg gjennom
en mørklagt jordverden
mens evolusjonen
sakte vingeklipper dem

[...]
jeg tror på gud, og
på det ubevisste,
men
aldri begge på samme tid