Bokelskere.no

I tekster om Warszawaghettoen beskrives det ofte hvor trangt det var. I gjennomsnitt bodde det ni mennesker i hvert rom, mennesker som sultet, var redde og syke, blant annet av tyfus. Ghettobefolkningen ble tildelt mat tilsvarende 184 kalorier per dag, polakker utenfor ghettoen skulle overleve på 699 kalorier per dag, mens de tyske okkupantene hadde dagsrasjoner tilsvarende 2613 kalorier.

Også fordi polakkene var kategorisert som mennesker av lavere rang, var samarbeid aldri noe alternativ, sett fra nazistenes side. Det fantes dermed ingen polsk Quisling, ikke noe Vichy-aktig støtteapparat for nazistene, tyskerne forsøkte ikke å finne allierte - det var rå krig fra dag én. I stedet utviklet polakkene en sterk motstandsbevegelse, kanskje den sterkeste i Europa.

Først i 1918, etter første verdenskrig, ble Polen igjen en egen stat. Derfor har denne krigen en annen posisjon i historien enn i mange andre land. Den betraktes som en form for befrielseskrig. Til tross for store tapstall og det virkelig grusomme faktum at polske soldater ble innrullert av både Tyskland, Russland og Østerrike og derfor bokstavelig talt møtte hverandre som fiender på slagmarken, er første verdenskrig ikke tungt til stede som tragedie i polakkenes egen historiefortelling. Etterpå ble nemlig Polen seg selv igjen. En ny æra begynte: den andre republikk.

I siste halvdel av 1700-tallet var den polske staten så svekket at den ble oppdelt, i tre omganger. Med den tredje delingen var landet utradert fra kartet og territoriet stykket ut til tre makter: Preussen, Russland og Østerrike.

-Delingen er det største traumet i polsk historie, sier en bekjent til meg i Warszawa.
-Hva med andre verdenskrig, spør jeg.
-Den sees som en følge av delingen. Alt som kommer etterpå, har røtter tilbake dit.

Kl. 22.30 den 31. august 1939 fikk tyske radiolyttere høre om en alvorlig grensekrenking: En polsk bande hadde overfalt radiosenderen Gleiwitz i Schlesien. Dagen etter var de tyske avisene fulle av beretninger om hendelsen, om hvordan væpnede polakker hadde overfalt stasjonen og avfyrt skudd på den tyske siden av grensen. Om formiddagen 1. september holdt rikskansler Adolf Hitler en tale der han oppga tallet på grenseoverskridelser fra polsk side til 21 i løpet av de siste dagene, 14 bare i løpet av denne natten.

I virkeligheten var alt dette løgn. Riktignok hadde angrepet mot Gleiwitz funnet sted, men det var tyske soldater under ledelse av SS-Sturmbahnführer Alfred Naujoks som sto bak. Han hadde fått ordre om å la det se ut som om polakker angrep. Tyskerne drepte også en av sine egne for å øke propagandaeffekten.