Bokelskere.no

Jeg husker hvor stressa vi var midt i flyttekaoset, og en morgen ble jeg ganske irritert. Jeg sa til Olve at når jeg spør om hvilke klær vi skal pakke i esker og hvilke vi skal pakke i kofferter, så må du hjelpe meg, det er som å rope i skogen å snakke med deg, sa jeg. Så gikk jeg ut på balkongen, for jeg orket ikke å være sånn som jeg var, jeg var helt urimelig.

Hva romanen handler om, hva romanen er, hva romanen betyr, forstår jeg ikke mens jeg skriver, da ville jeg jo ikke behøvd å skrive den. Om jeg hadde visst det, ville det vært som om jeg var en sekretær og bare skrev ned noe som jeg ble diktert.

Å sovne er å vende seg vekk fra verden, å skrive er begge deler, å vende seg vekk fra verden og å omfavne verden.

Jeg skjønner ikke hvem jeg er, eller hvordan menneskene skal klare å leve med alt som kan skje oss, og det skjønner jeg vel ikke når jeg skriver heller, men da forsøker jeg i alle fall å finne ut av det.
Selv om båten jeg sitter i er i ferd med å synke, så hjelper det på roen å ro, og for meg vil det si å skrive.

Så dro vi på biblioteket, og å være på biblioteket er som å svømme, det rensker også vekk støyen fra omverdenen.