Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Et lykkelig forhold er én fortelling, et som slår sprekker er to eller flere fortellinger i konflikt, og et forhold som er over ligger ved føttene dine som et knust speil der hvert skår speiler sin egen versjon av fortellingen, at det var vidunderlig, at det var helt grusomt, hvis bare slik, hvis bare ikke sånn. Fortellingene lar seg ikke sette sammen igjen, og det betyr slutten på dem, på disse remediene vi bærer med oss som skall og skjold og skylapper og av og til som kart og kompass. Menneskene som står deg nær blir speil og dagbøker der du bevarer din egen historie, verktøy som hjelper deg til å forstå og huske deg selv, og du representerer det samme for dem. Når de blir borte, har du ikke lenger bruk for eller glede av alle de små anekdotene, vitsene, språklige vendingene: Boken de sto i er klappet igjen eller står i flammer.
Folk ser inn i framtiden og forventer at nåtidens krefter skal spille seg ut på en sammenhengende og forutsigbar måte, men enhver undersøkelse av fortiden avslører at utviklingens krokveier er ufattelig bisarre.
De unge lever fullt og helt i nået, men det er en nåtid full av drama og dumdristighet; de handler på impuls og løper med flokken. De tar barnets fryktløshet med seg inn i handlinger som får voksne konsekvenser, og når noe går galt, opplever de også skammen eller smerten som et evig nå. Voksenlivet består av forsiktige forventninger og et nøkternt minne som gjør at du kan orientere deg langsommere og stødigere. Men redselen for å gjøre feil kan i seg selv bli et stort feilgrep, et som hindrer deg i å leve, for livet er risikabelt, og var det ikke slik, så ville det også vært et tap.
Et gammelt fotografi, en gammel venn, et gammelt brev kan minne deg på at du ikke er det du en gang var, for den personen som hadde med dem å gjøre, som ville dette ene, valgte dette andre eller skrev på denne bestemte måten, finnes ikke lenger.
Å aldri gå seg vill er å avstå fra å leve; å ikke vite hvordan man gjør det, kan være fatalt, men et sted i det mellom liggende terra incognita finnes det et liv fullt av oppdagelser.
For meg var barndommens utflukter det som gjorde meg mer selvstendig, som lot meg oppleve eventyr og finne en retning, som stryket fantasien og lysten til å utforske, å gå seg litt vill og så etter hver finne veien tilbake. Jeg lurer på hva det vil komme ut av å plassere denne nye generasjonen i husarrest.
Dette som i sin natur er fullstendig ukjent for deg, er som oftest det du trenger å finne, og for å finne det må du gå deg vill.