Bokelskere.no

Voldsomme opplevelser hadde grepet med ru fingrer i hans sjels harpe.

Litt kjærlighet er akkurat som litt vin. Men for mye er for mye, det gjør en mann syk.

Danny begynte å kjenne tidens store pulsslag. Han så på sine venner og merket hvordan hver dag var den samme for dem. Når han gikk ut av sengen sin om natten og måtte skritte over de sovende paisanos, ble han sint på dem fordi de lå der. Umerkelig begynte Danny når han satt ute på trammen i solen, å drømme om sin frihets dager. Han hadde sovet i skogen om sommeren, i det varme høyet på låvene når vinteren satte inn. Trykket av eiendom hadde ikke ligget over ham dengang. Han husket at navnet Danny hadde vært som navnet på en storm. Å, maken til slagsmål! Flukt gjennom skogene med en kaklende kylling under armen! Skjulestedene i grøften når en krenket ektemann svor hevn! Storm og rasing, herlig rasing! Når Danny tenkte på den gamle tapte tiden, kunne han smake på ny hvor god den stjålne maten hadde vært, og han lengtet etter den gamle tiden igjen. Siden han hadde arvet og var kommet høyt på strå, hadde han ikke slåss noe større. Han hadde vært full, men ikke eventyrlig full. Alltid lå vekten av huset hans og trykket på ham, og alltid kjente han ansvaret for vennene.

Store Joe var slått sanseløs. Da rev Pilon den blå skjorten av han og blottet den rå, oppsvulmede ryggen. Med hermetikkåpneren snittet han opp huden på kryss og tvers så behendig at bare litt blod rant fra hvert risp. Pablo kom med saltet til ham og hjalp ham med å gni det inn over hele den såre ryggen. Til slutt hev Danny et ullteppe over den bevisstløse mannen.
"Jeg tenker han er blitt ærligere nå," sa Danny.

Det er en besynderlig ting å oppdage at buken på alle svarte og onde skapelser er hvite som sne. Og det er nedslående å finne hvordan de skjulte deler på englene er spedalske. Ære og fred over Pilon, for han hadde oppdaget hvordan man kan avsløre det gode som ligger skjult i det onde. Heller ikke var han blind for det onde i det gode, sånn som mange helgener er.

Enda ingen hadde nevnt det, så visste hver av de fire nå at de kom til å bo i Dannys hus alle sammen heretter.
Pilon sukket av glede. Borte var plagen med husleien, og borte var ansvaret med å skylde penger. Han var ikke lenger en leieboer, men en gjest. Innerst inne takket han for at det andre huset var brent.

Han hadde vært nede en tur tidlig på morgenen og sett på den firkanten med svart aske og vridde rør som hadde vært hans annet hus. Han hadde fått til litt høvelig sinne over slike uvørne venner, og hadde sørget et lite øyeblikk over det forgjengelige i all jordisk eiendom. Han hadde tenkt over sin tapte posisjon som en mann som hadde et hus å leie bort. Og da alt dette plunder med påkrevde og sømmelige følelser var ferdig og unnagjort, hadde han til slutt hengitt seg til det han virkelig følte, en veldig lettelse over at i alle fall en av byrdene hans var blitt borte.
"Hvis det hadde stått der enda ville jeg gått og vridd meg etter den leien," tenkte han. "Vennene mine har vært kjølige mot meg fordi de skylder meg penger. Nå kan vi være frie og glade igjen."

Pablo drepte en flue som satte seg på kneet hans, med et katteaktig smekk. «Ruiz var en løgnhals bestandig,» sa han. «Den sjelen hans trenger en bråte med messer. Men tror du en messe er verd noe når pengene til den messen kommer fra lommene på folk som ligger i vinrus og sover i Cornelias hus?»
«En messe er alltid en messe,» sa Pilon. «En mann som selger deg vin, spør ikke hvor slantene dine kommer fra. Og Gud spør ikke hvor pengene for en messe kommer fra. Han bare liker den, akkurat som du liker vin.»

I det sivile liv blir man straffet for ting man gjør; men de militære regler går et skritt videre - de straffer en mann for det han ikke gjør. Store Joe fikk aldri dette klart for seg. Han pusset aldri børsen sin, han barberte seg ikke, og et par ganger han var på permisjon, kom han ikke tilbake. Sammen med disse feil og mangler fulgte en tilbøyelighet Store Joe hadde til gemyttlig krangel når han ble satt til å gjøre noe.

To treliters kanner er en hel del vin, selv for to paisanos. Med hensyn til virkningen kan kannene graderes slik. Like nedenfor halsen på den første kannen betyr alvorlig og konsentrert samtale. To tommer lenger ned, triste og sødmefylte minner. Tre tommer til, tanker på gamle og vellykte elskovseventyr. En tomme til, tanker på gamle og bitre elskovsminner. Bunnen av den første kannen, alminnelig og uklar tristhet. Under halsen på den andre kannen, svart, usæl motløshet. To fingerbredder ned, en sang om død eller lengsel. En tomme til, hver annen sang som noen kan. Her stanser graderingen, for veiene deler seg og alt blir usikkert. Fra nå av kan hva som helst hende.