Bokelskere.no

...hun lærer ham aldri å kjenne, hun lever (i verste fall) hele livet sammenklistret med et ukjent menneske, som er plassert inni en rustning med nedfelt visir, med hodet i en hjelm hvorfra det stundom buldres noen gloser, kommandoer eller taktiske anvisninger for dagliglivets strid, aldri noe mer.

...vi når et punkt hvor vi tror vi ikke holder ut lenger, ikke en uke, ikke en dag, ikke en time, ikke et minutt, ikke et sekund lenger, men vi sier til oss selv Bare et sekund, et minutt, en time, en dag, en uke til, så er det slutt, så gir vi oss over, men det er aldri slutt, vi gir oss ikke over, vi holder ut, ikke bare i uker, men i måneder og år og tiår, vi tåler altfor mye, vi holder ut altfor lenge, det er ulykken.

Man kan bli fryktelig skuffet, tenker hun, over ikke å få en ting man har ønsket seg lenge, men man blir enda mer skuffet over aldri å få et menneske, det er som å motta en reklamebrosjyre istedenfor et brev.

Det beste er å sove. Jeg liker å sitte i mørket og se uten å bli sett. Men det beste er å sove.