Bokelskere.no

Så øste jeg tre skuffer muld og sendte ham til det helvetet hvor han hørte hjemme.

I Härnösand, vet du, der stengte de til og med døren med en messingkrok, som om professorenes tarmaktivitet var en skambelagt hemmelighet.

Stemmen brast, og hun dukket hodet i tørr, fortvilet gråt. Jeg preket om den eneveldige dommer vi alle engang skulle møte. Han som skulle granske våre gjerninger, mens vi sto der gjennomsiktige som glass med alle våre brister og mangler. Så øste jeg tre skuffer muld og sendte ham til det helvetet hvor han hørte hjemme.

(...) Og i et svimlende øyeblikk går det opp for meg at med en viss størrelse på bokhyllen må bøkene inneholde mer tid enn et menneskeliv kan romme. Bøkenes erfaringsmengde blir større enn hva et enkelt menneske på noe vis kan rekke over. Det er flere tanker enn noen rekker å tenke i løpet av et liv. Ja, selv om man sitter og nileser bok etter bok på rappen, så er det til slutt en grense for hvor mange man rekker over. Store hus fylt med flere bøker enn man rekker å lese, det er svimlende å forestille seg.
- Slike hus finnes, sa prosten. De kalles biblioteker.
- Nei, sa jeg.
- Jeg har vært i slike.
- Nei.
- I Härnösand. I Uppsala. Biblioteker finnes mange steder.
- Det må være forferdelig.
Prosten så undrende på meg. Han forsto meg ikke.
- Så mye tid, stammet jeg. Ingen kan rekke å lese alle sammen.
- Nei, sikkert ikke.
- Bare... Gud.
- Ja, Gud, selvfølgelig. Kanskje er det meningen med bibliotekene, at vi der kan få oppleve Guds storhet.
- Men hvis bibliotekene finnes. Trenger vi da kirkene?
Prosten ble taus. Jeg fryktet at jeg hadde ergret ham. Men da han snudde seg mot meg, var det noe annet i blikket hans. Noe flyktig, vagt. Det minnet om redsel.

Dette er folket mitt, menneskene i nord. Det er for dem jeg preker. De er så få, og spredt utover så store vidder. Om byboeren ligner et lodd, så er nordboeren vinden. Han veier ingenting. Han beveger seg uten avtrykk, uten ståk og larm. Hvis man tar en klype skrivesand og kaster den ut i rommet, blir sanden borte. Den er der, men kan ikke gjenfinnes. Slik er menneskene her nord. De samles i større antall bare når tegnene er gunstige. Når laksen går opp. Når de ville bærene modner. Når storfuglen spiller i gammelskogens lysninger og sjøfuglen legger egg. Da går de sammen og høster av overfloden til det er tid for å dra videre. Nordboerens hjem tilvirkes av skogen, av skogens beinmarg og hjerte, av tre og huder, av stein som legges rundt ildstedet og varmer trette kropper lenge etter at ildstedet er gått ut. De vandrer over flyer og myrer, de staker seg frem langs slyngende vassdrag, de løper på ski fortere enn en hesteskyss, de bærer sin kniv og sin matskål og er beredt til å møte hva det skal være, de bærer på vitenskapen om hvordan man overlever vintre. De kjenner døden, de vet at den som slutter å vandre, dør, og at et knivkutt, et beinbrudd, en plutselig hoste kan være avskjedstegnet. De kjenner sorgen. De vet at på hver levende går det ti døde, at på hvert barn venter tyve døder, at det er den magreste ungen som helst greier seg, mens den feteste gir opp når brystet er tomt. De vet at lykken er et nytrukket garn tungt av fisk. Et spann fylt av ferske bær. En velgarvet reinshud. En pipende hundevalp. Et slaktevarmt, nykløyvd margbein. De vet at kjærlighet er å få ligge rundt bålet med en venn. Snu ryggen til mørket. Å trykke seg inntil hverandre og fortelle seg gjennom den endeløse vinteren. At det er menneskets fineste måte å holde varmen på.

En mann kan si til en kvinne at hun går med så lette skritt, har hun truffet en kjæreste, kanskje? Bare sånn helt ut av det blå. Og kvinnen tar det ikke ille opp i det hele tatt, hun svarer noe sånt som at trege jenter får aldri fylt opp et bærspann. Og slik kan de bli stående en stund og utveksle små finurligheter, og imens skjer det noe mellom dem som ikke synes. Noe som gjør dem begge glade, som varmer og blir hengende igjen når de går hver til sitt.

-Tanker, knurret prosten. Kompliserte tanker er ofte hva rettferdigheten er aller minst interessert i.

Jo mer jeg leste, jo mer forsvant bokstavene. Når jeg åpner permene, gikk portene opp til en verden hvor jeg kunne gå inn.

Bare man eide bøker, ble man aldri ensom mer.

[Bokstavene...] Man kikket på streker og buer og så at det bare var streker og buer. De var stumme hver for seg, bokstavene.Men leppene kunne blåse liv i dem. Forvandle dem til gjenstander, dyr, navn på mennesker. Og like merkelig var det at de fortsatte å snakke selv om man lukket munnen. Når man så på bokstavene, forvandlet de seg til ord inne i hodet. Nei, ikke ord, men skikkelser. Øynene ser på Maria, det er fem bokstaver, fem former etter hverandre, men inne i meg ser jeg min elskede. Kinnene, de glitrende øynene, hender som holder mine"