Bokelskere.no

I dag ligger de der, både Kim Il-sung og Kim Jong-il, bestefar og far til Nord-Koreas leder Kim Jong-un, balsamert og på utstilling. Bak en grå, vindusløs fasade som forener universell stormannsgalskap og tradisjonell koreansk byggestil.

Kim Jong-un skjønte tidlig hvordan makt fungerer, hvilket språk han må snakke, hvilke virkemidler han må ta i bruk.

Tenk deg at du er en frosk i en liten dam. For den som går forbi, betyr det kanskje ikke så mye å kaste en stor stein, men for frosken kan det bety liv eller død.

Det finnes en avgrunn og en gjennomskuelig selvmotsigelse i det inntrykket Kim Jong-un vil at omverdenen skal ha av ham og landet han styrer. I det ene øyeblikket sender han sine marsjerende soldater og kjøretøy lastet med missiler over Kim Il-sung-plassen. Eller han prøveskyter raketter eller gjennomfører en atomprøvesprengning. Da vil han at landet skal forstås som en fryktløs aggressor. I neste øyeblikk vil han ha oss til å tro at det er Nord-Korea som føler seg liten og truet. Det virker i beste fall tilgjort og konstruert. Men det kan også være at nasjonens selvbilde virkelig er tuftet på et slikt enkelt paradoks, som en tenåring som spenner muskler foran speilet, men innser at han vanskelig kan måle krefter med de største når det kommer til stykket. Under denne motsetningsfylte overflaten ligger lag av historie og traumer nordkoreanerne ikke vil glemme, og som kan være noe av forklaringen på hvorfor Nord-Korea under Kim Jong-un har gått så aktivt inn for å skaffe masseødeleggelsesvåpen. Verden ser kort og godt annerledes ut fra Kim Jong-uns ståsted. Man kan kalle det et vrengebilde om man vil.

Kultusen rundt Kim Il-sung er også blitt fremstilt som en avstøpning av kristendommen. Slik kan religionens gjennomslagskraft på Korea-halvøya i tiden før delingen delvis bidra til oppklaringen av hvorfor nordkoreanerne var så mottakelige for kimilsungismen. Før delingen fantes det 3000 kirker i Nord-Korea, og Pyongyang ble av kristne omtalt som Østens Jerusalem. Nå som Kim Il-sung dannet noe som minnet om et militærfort, ble halvøya muret inn bak så å si hermetisk lukkede grenser. Nordkoreanere som prøvde å flykte over den 38.breddegrad eller over til Kina, risikerte å bli skutt. Dermed var det få impulser utenfra som kunne korrigere landets befolkning.

Ettersom Stalin hadde lansert marxist-leninismen og Mao den lille røde, kan Kim Il-sung ha følt at han manglet et tilsvarende ideologisk reisverk. Juche var middelet som skulle knytte alle hans ambisjoner sammen. Få folket til å støtte blindt opp om ham og kursen han hadde staket ut for dem og landet.

Kim Il-sung hadde en gang innbilt nordkoreanerne at han var hjernen, partiet var nervene og folket utgjorde armer, bein og skjelett i det som var staten. Med en slik anatomisk tilnærming til maktfordelingen - eller snarere maktkonsentrasjonen - kunne følgelig ingenting fungere uten hjernen, i dette tilfellet Kim Il-sung. Full lojalitet var påkrevd for at hjernen og de andre delene av kroppen skulle spille på lag. Det var ikke behov for at folk skulle tenke selv, siden dette var noe "hjernen" tok seg av.