Bokelskere.no

“As I ate the oysters with their strong taste of the sea and their faint metallic taste that the cold white wine washed away, leaving only the sea taste and the succulent texture, and as I drank their cold liquid from each shell and washed it down with the crisp taste of the wine, I lost the empty feeling and began to be happy and to make plans.”

Jeg har sett deg, min skjønne, og du tilhører meg nå, hvem du enn venter på og om jeg aldri får se deg igjen, tenkte jeg.

Vi konkurrerte oss imellom om hvem som kunne greie de tyngste sekkene, men ingen kom opp imot bærerne, undersetsige, mutte fjellbønder som bare snakket Montafon-dialekt; de tok seg frem støtt og jevnt som kløvhester, og på toppen hvor Alpeklubbens hytte lå på en hylle ved siden av en snedekt bre, lempet de børene av mot steinmuren i hytten og forlangte flere penger enn den betalingen vi var blitt enige om, og når de hadde oppnådd et kompromiss, satte de utfor på sine stutte ski og forsvant som nisser.

"Eier du ikke hjerte i livet? Vører du ikke et medmenneskes sorger og lidelser?"
"Ikke dine."
"Du er sjofel."
"Ja."
"Og jeg som trodde du kunne hjelpe meg, Hem."
"Jeg skulle med glede skyte deg."
"Mener du det?"
"Nei. Loven forbyr det."

To søndager på rad løp de dopede hestene som jeg spilte på, fortere enn de som ikke var dopet eller utilstrekkelig dopet, unntagen i ett løp da vår favoritt var blitt i den grad over-dopet at den kastet av jockeyen før starten, slet seg, tilbakela hele steeplechase-banen alene og tok hinderne så fabelaktig som man av og til kan hoppe i drømme.

"Jada, jada, Hemingway," sa hun. " Men De levde i et perverst forbrytermiljø."
Jeg ville ikke si henne imot, men jeg tenkte at jeg hadde levd i en verden slik den var, og der var alle slags mennesker i den og jeg forsøkte å forstå dem, skjønt noen av dem kunne jeg ikke like, og noen hatet jeg fremdeles.