Bokelskere.no

Og det gikk mange lange år uten at Hamlet ble spilt på sovjetiske scener. Alle kjente til Stalins spørsmål til kunstteatret og det var ingen som ville løpe noen risiko. Alle var engstelige.
Og King Lear? Alle vet at vår beste Lear var Mikhoels på det jødiske teater, og alle vet hvordan det gikk med ham. Han fikk en grusom skjebne. Og hva skal vi si om den skjebne som rammet vår fremste oversetter av Shakespeare - Pasternak?

Selvfølgelig visste alle mennesker en gang for alle at Stalin var den største av de store og den viseste blant vise, men han bannlyste for sikkerhets skyld Shakespeare likevel.

Men jeg elsker faktisk også Hamlet. Jeg «gjennomgikk» Hamlet tre ganger fra et profesjonelt synspunkt, men jeg leste stykket mange ganger til efter det, mange ganger. Jeg leser det nå.
Noe av det som gjør sterkest inntrykk på meg, er Hamlets samtale med Rosenkrantz og Guildenstern, når Hamlet sier at han ikke er noen fløyte og at han ikke vil la folk spille på seg. En enestående passasje. Det er lett for ham, han er tross alt prins. Hvis han ikke var det, ville de spille ham så hardt at han ikke hadde visst hverken opp eller ned.

Når jeg leser Shakespeare, overgir jeg meg til strømmen. Det skjer ikke så ofte. Men det er de fineste stundene. Jeg leser - lytter til hans musikk.
Shakespeares tragedier er fylt av musikk. Det var Shakespeare som sa at det mennesket som ikke liker musikk, er ikke til å stole på. Et slikt menneske er i stand til å begå illgjerninger eller mord. Shakespeare elsket øyensynlig musikk selv. Jeg blir alltid beveget av en scene i Lear, der den syke Lear våkner til musikk.

Og i den kritiske perioden var mitt kjennskap til Sostsjenkos idéer en stor hjelp. Han sa ikke at selvmord var et vannvittig foretagende, men han sa at selvmord var en rent infantil handling. Det var sjelens dypere lag som gjorde mytteri mot de høyere lag. Egentlig er det ikke noe mytteri. Det er de dypere lags seier, den totale og endelige seier.
Naturligvis var det ikke bare Sostsjenkos tanker som hjalp meg i fortvilelsens stund. Men slike og lignende tanker holdt meg fra å ta skjebnesvangre beslutninger. Jeg kom ut av krisen sterkere enn jeg var da jeg gikk inn i den, med større tiltro til min egen styrke.

Stalin, som hadde en uvanlig sterk tiltro til kunstens propagandistiske potensiale, interesserte seg i særlig grad for filmmediet. Han så at sovjetiske filmer hadde en sterk emosjonell effekt, ikke minst på grunn av Sjostakovitsj' musikk. Så hans filmmusikk vant Stalins anerkjennelse. For Sjostakovitsj var det å skrive filmmusikk å «gi keiseren hva keiseren er»; det så ut til å være en effektiv og relativt harmløs måte å holde seg i live og få arbeidet med sin egen musikk på.

I et land der herskeren er fullstendig enerådende over menneskenes skjebne, kunne Stalin tilføye Sjostakovitsj alvorlige lidelser og offentlige ydmykelser; og samtidig belønnet han komponisten med de fineste titler og utmerkelser.

Alle diktatorer prøver å etablere et apparat til å ta seg av «deres» kunst; det apparat Stalin bygget opp er fremdeles det mest effektive verden noen gang har sett. Han sørget for en total lydighet og underkastelse blant sovjetkunstnere, og brukte dem i sine stadig skiftende propagandahensikter. Stalin styrket og perfeksjonerte systemet med «kunstnerforeninger».Innenfor dette systemet får man rett til å arbeide (og dermed til å overleve som kunstner) bare hvis man er offisielt registrert og godkjent.

Stalin ga Sjdanov i oppdrag å utarbeide en oversikt over «hovedmennene». Sjdanov jobbet som en erfaren torturist - han satte den ene komponisten opp mot den andre. Sjdanov hadde det naturligvis ikke så altfor vanskelig, komponistene gikk løs på hverandre med liv og lyst. Der var ingen som ville komme på listen hans, det var nemlig ingen liste over prisvinnerkandidater, men en liste over hvem som skulle tilitetgjøres. Alle forhold kom i betraktning her - hvilken plass du hadde på listen, foreksempel. Hvis du sto på førsteplass, kunne du regne med å forsvinne for godt.Sto du på siste plass var det fremdeles håp.

På denne tiden raste terroren over landet. Forfølgelsene fikk voldsomme proporsjoner. Et nytt land vokste frem innenfor landets grenser - «GULag-arkipelet».I denne sammenheng var Stalins advarsel til Sjostakovitsj i Pravda - «Dette er å leke med uforståelige ting, og det kan ende svært ille» - en klar og direkte trusel.