Bokelskere.no

Jules: "Det tar livet av meg å være så mye alene". Alva: "Jo, men motgiften mot ensomhet er ikke vilkårlig samvær med andre. Motgiften mot ensomhet er trygghet." (s. 157)

I grunnen har jeg alltid lest bøker for å flykte, for å finne trøst i setninger eller en historie. Før ville jeg på død og liv bli en romanfigur. Være udødelig og leve evig i en bok, mens hvem som helst kunne lese og observere meg utenfra.

Den ettermiddagen lå jeg i senga og skrev på en ny fortelling. Den handlet om et bibliotek der bøkene snakket sammen i skjul om natten, de skrøt av sin forfatter eller beklaget seg over den dårlige plasseringen i en av de bakerste hyllene.

Etterpå pyntet vi stua sammen med tante, fra radioen strømmet gamle slagere, og et lite øyeblikk var alt som før, bortsett fra at to mennesker manglet. Det var som før, bortsett fra at ingenting lenger var som før.

Men etter alle årene da vi gikk hver vår vei alene, sitter vi faktisk her og er samlet rundt frokostbordet. Det er så vidt det er plass til alle, tvillingene kjekler, Elena snakker til dem, Tonis stemme gjaller blidt gjennom rommet, Marty rasler med avisen og legger ut om en eller annen artikkel, Liz protesterer, en stol velter, skrik og skrål og stemmesurr over det hele. Jeg er den eneste ved bordet som er stille, som bare lukker øynene og lytter: Jeg elsker disse lydene. Ensomheten inni oss kan bare overvinnes hvis vi holder sammen.