Bokelskere.no

Roma var altså det stedet i Latium som egnet seg best både til grensefestning og til handelsby. Fra den høyden som først ble bebygget vokste byen ut til å omfatte i alt syv lignende høyder. Den ble derfor kjent som "Byen på de syv høyder". - I våre dager merker man ikke så meget til høydene. Forklaringen på dette er de store ødeleggelser som flere ganger rammet byen både i oldtiden og i middelalderen. En så total rasering som den som fant sted under Gallerkrigen i år 387 f. Kr. er riktignok enestående. Men på keiser Neros tid f.eks. ble en stor del av byen ødelagt av ildebrann. Etter alle slike tildragelser bygget man opp nye byområder på de ruinrestene som sto igjen etter den eldre bebyggelsen. På den måten er slettene mellom høydene hevet med opptil 10-12 meter på sine steder. - I oldtiden var byen en levende organisme i meget høyere grad enn i vår tid. Innbyggerne i byen levde meget mer intenst i og med byen sin enn nåtidens mennesker gjør. Byens liv var deres liv, byens lykke var deres lykke. På samme måten som byens borg raget opp over slettelandet omkring, følte byboerne seg et hode høyere enn landbefolkningen.

Etruskerne og hellenerne gjorde Italia til et kulturland på linje med andre nasjoner omkring det østlige Middelhav. Fra 700-tallet f. Kr. hadde hellenske nybyggere begynt å slå seg ned ved Sicilias og Syd-Italias kyster, som vi tidligere har sett. I nordkanten av dette område kom de etter hvert i kontakt med etruskerne og påvirket deres kultur. Men hellenernes innflytelse strakte seg også utenfor Magna Graecia - som kjøpmenn slo de seg ned i Mellom-Italia, på etruskisk område, og i enkelte etruskiske byer må det ha vært hele hellenske handels- og håndverkskolonier, der det blant annet ble fremstilt vaser som hører til det morsomste i hellensk kunsthåndverk. Slik kom hellenske kulturfrø i den jord Roma skulle vokse fram av.

Under hellenismen fikk det økonomiske liv et mer internasjonalt, kapitalistisk preg enn det hadde hatt tidligere. Helt til dampmaskinens og industrialismens tidsalder beveger det seg stort sett langs de baner som ble trukket opp i hellenismens tid. Den vesentligste forskjell består i at slavearbeid opphører etter hvert som kristendommen vinner terreng. Omkring midten av 500-tallet f.Kr. var hellenernes voldsomme ekspansjon blitt brutt, i øst var årsaken grunnleggelsen av perserriket, i vest Karthagos og etruskernes voksende makt. Utvandring hadde vært en nødvendig sikkerhetsventil for Hellas hvis folketall øket i raskt tempo, men denne mulighet var stengt i to århundrer, inntil Aleksander den store igjen åpnet grensene. Befolkningsoverskuddet enten ødela seg selv ved innbyrdes strid eller tok tjeneste som leiesoldater i fremmed tjeneste.