Bokelskere.no

1914 var året for det store grunnlovsjubileet. Kongen følte inge "jubel-stemning". Mens uværsskyene trakk sammen over Europa, var han bundet til et ministerium som satte "partipolitiken over de nationale hensyn". Og som dertil hadde rent flertall.... Norge skulle feire seg selv, mens Europa satte foten på krigens terskel.

Den 28. juli erklærte Østerrike-Ungarn krig mot fyrstemorderstaten Serbia...Samme dag skrev Englands marineminister, Sir Winston Churchill:" Det forundrer meg at ikke disse idiotiske kongene og keiserne kunne komme sammen og gjenopplive monarkiet ved å redde nasjonene fra helvete, i stedet drives vi alle fremover i en slags transe av stivsinnet sløvhet"

Norge var, i følge Findlay [britisk minister 1916], blitt oversvømmet av "en enorm rikdom som man aldri hadde drømt om". Skipsfarten hadde gitt innbyggerne store inntekter, men krigsøkonomien hadde ikke fremelsket deres fornemste egenskaper. Nordboerne hadde vist seg som "en grådig rase".

I en tid da andre stater bar sine årelange lidelser med heroisk offervilje, hadde nordmennene en eneste virkelig ambisjon: å tjene penger.

Nei, det var han, arbeiderklassens utsending, som sto der, Alfred Martin Madsen, ansikt til ansikt med kongemakten. I stedet for revolusjonens stilett, holdt han plutselig regjeringsmakten mellom nevene.

Få trodde Arbeiderpartiet ville ofre sin retoriske kraft til fordel for ministeriell avmakt. Klassens ledende menn ville ikke falle for første og beste tilbud om å ta plass ved kongens bord. I hvert fall ikke på denne siden av midnatt...Samtidig var kongen bevisst på at en opplyst norsk arbeiderklasse måtte ta sin del av landets styre og stell; men det måtte skje på det bestående samfunns premisser.

Tro mot sitt eget program, ville kong Haakon holde Norge samlet, derfor måtte Arbeiderpartiet splittes.

Kronekursens stabilitet var viktigere enn samfunnets omveltning. Inntil videre.

Men Haakon VII hadde et annet oppdrag. Han var ikke kommet til Norge som høyrestatens forsvarer, ikke en gang som monarkiets representant. Han var valgt. ...Når han noen formiddagstimer den 23. januar 1928 hadde satt demokratiet under administrasjon av eneveldet, hadde han gjort det med fotfeste i folkets mandat.

Det var mer enn privatlivet som lå i ruiner, det var Christian IX og dronning Louises dynastiske ekspansjonspolitikk. Det var selve den monarkiske ide som vendte ribbet hjem fra den store verden. I løpet av krigen var antall europeiske republikker steget fra tre til tretten. Prinsesse Dagmar var den siste i serien med tyske og russiske slektninger som hadde søkt tilflukt i kongelandet Danmark.