Bokelskere.no

Så sa han lavt: "Vi misunner de døde... og likevel, når det kommer så langt, vil ingen dø. Hvorfor klamrer vi oss sånn til livet?"
"Fordi vi ennå ikke har oppgitt håpet."
"Vi har oppgitt det, Debora!"
"Nei, Ranek. Ellers ville vi ikke kjempe så fortvilet for vår nakne eksistens. Den som fremdeles kjemper, håper ennå."

To lik drev bedagelig nedover elven: En mann og en kvinne. Kvinnen fløt litt foran mannen. Det så ut som en kjærlighetslek; mannen prøvde hele tiden å gripe etter kvinnen uten at det lyktes ham. Så - litt senere - drev kvinnen litt ut til siden og gliste til mannen. Og mannen gliste tilbake. Så tok han henne igjen; kroppen hans støtte borti kroppen til kvinnen.
Begge likene begynte nå å dreie rundt i sirkel; de klistret seg til hverandre en stund, som om de ville forenes. Så drev de forsonet videre.
Skumringen ble mørkere. Og vinden blåste rundt de to kroppene. Vinden blåste like ømt rundt dem som vannet og bredden og maisåkrene der borte på den rumenske siden.
En meningsløs dag var igjen slutt.