Bokelskere.no

«Det er slik, Erlend, at til herrer er de få født, men alle er født til å tjene; det rette herrevelde er å være sine tjeneres tjener -»

Med barnet krystet hårdt i favnen gikk hun fremover gjennem kirken.
Hun gikk som frem i en skog - søilene var furet som gamle trær, og inn i skogen sivet lyset, broget og klart som gjennem billedrutene. Høit oppe over henne lekte i stenløvet dyr og mennesker, og engler spilte - enda meget svimlende høiere spente hvelvene og løftet kirken op mot Gud. I en hall som lå ut til siden, var der tjeneste ved et alter. Kristin sank ned på kne ved en søile. Sangen skar i henne som for sterkt lys. Nu så hun hvor lavt i støvet hun lå-.

Kristin satt i hallen og visste ikke hvad hun skulde ta sig til - det var som hun ikke orket å begynne på noget.
Sollyset flommet ned gjennom ljoren - hun følte at ute måtte det være rent vårlig idag. Så reiste hun sig og kastet en kåpe om sig.

«Åja,» sier Isrid. «Bjørn og gråbein får skyld for det feet som blir borte her på sætrene, men der er verre røvere i fjellet enn de.»
«Kaller du dem verre,» spør Lavrans tankefull og stryker datteren over huen. «Inni fjellet syd under Rånekampene så jeg tre smågutter engang, og den største var som Kristin her - gult hår hadde de, og skinnkofter. De flekket tenner mot mig som vargunger før de rant og gjemte seg. Det er vel ikke så underlig om den fattige mannen som eide den, lystet å berge sig en ku eller to -»
«Å, unger har da både ulv og bjørn,» sier Isfrid sint. «Og dem sparer du ikke, du Lavrans, hverken dem eller ungene deres. Enda de har ikke lært lov eller kristendom, slik som disse ildgjerningsmennene du unner så vel -»

De gode dagene faller til forstandige folk, men de beste dagene får den som våger å være uklok.

– Ingenting, Kristin, som du monne gjøre, kunne forandre din fars hjertelag mot deg. Det er derfor du ikke må gjøre ham mere sorg –,

Der ser du Husaby, Kristin. Gud unne deg mange glade dager der, hustru min!

Med små ømme smil tenkte hun på ham som la frem for henne om deres bryllup - hun skulle ride til kirken i fløyel og silke, hun skulle føres til brudesengen med høy gullkrone over sitt utslagne hår - det vakre, vakre håret ditt, sa han og drog hennes fletter gjennom sine hender.
"Det kan dog ikke bli for deg som om du aldri hadde eid meg," sa Kristin tankefullt en gang han snakket slik.
Da tok han henne stormende inntil seg:
"Kan jeg minnes første gangen jeg drakk jul, tror du, eller første gangen jeg så det grønnes i liene hjemme etter vinteren? Å, jeg minnes nok første gangen jeg hadde deg, og hver eneste gang siden - men eie deg, det er som å drikke jul og veide fugl i grønne lier alltid -"

Da hun kom til seg igjen, lå hun utstrakt i gresset med kinnet på hans brune silkefang. Erlend satt som før med ryggen mot stengjerdet, hans ansikt var grått i grålysningen, men hans vidåpne øyne var så forunderlig klare og skjønne. Hun så han hadde svøpt sin kappe helt om henne - føttene hennes var så deilig varme i skinnforet. Nu har du sovet i fanget mitt, sa han og smilte svakt. Gud lønne deg, Kristin - du sov så trygt som barn i mors armer. Har ikke I sovet, herr Elend? spurte Kristin, og han smilte ned i hennes nyvåkne øyne: Kanhende kommer den natten da du og jeg tør sovne inn sammen - jeg vet ikke hva du vil mene når du får tenkt på det. - Jeg har våket her i natt- enda er det så meget mellom oss at det er mere enn om her hadde ligget et nøkent sverd mellom deg og meg. - Si meg om du vil ha meg kjær når denne natten er forbi? Jeg vil ha eder, kjær, herr Erlend, sa Kristin, jeg vil ha eder kjær så lenge I vil det - og siden vil jeg ingen annen elske.