Bokelskere.no

Jeg liker å ha noen å snakke med. Og de trenger slett ikke å gå på to ben. Er det så merkelig? Overalt i verden snakker jo folk med utskårne trefigurer, gir dem gaver og ber dem hjelpe seg med stort og smått, i Jerusalem har jeg hørt at manneskene samler seg foran en stor mur og hvisker til stenene om alt de ønsker seg. Så hvorfor skulle jeg ikke kunne snakke med en levende hund?

Jeg ble aldri en av dem. På samme måte som jeg heller aldri har vært en av noen andre.

I følge deres tro er verden en kampplass og en arena hvor Det gode og Det onde kjemper om herredømme. Ingen vet hvem som vinner. Og ingen kan unngå å velge side. For den passive gir stemmen sin til Det onde, tegner Siamak og skraper med krittet mot tavlen. Men Siamak vil at Det gode en gang skal seire, så han tegner at det nytter, at selv den minste gest har betydning. Hver gang vi klapper en herreløs hund, sier krittet hans, hver gang vi klapper en herreløs hund, øker det gode i verden.

Men hva betyr det å være seg selv? Kanskje det menes forskjellige ting... til forskjellig tid? Kanskje har vi i løpet av et langt liv vært oss selv på hundre ulike måter?
Men alle de "seg selv" som vi har vært...enten vi liker hverandre eller ikke... kan vi greie å nikke til hverandre, kan vi lære å leve sammen i det felles hodet og den felles kroppen vi har fått utlevert?
Rent bortsett fra at vi ikke har noe valg.

Et minne er ikke en kopi av det som har skjedd, det er aldri en nøyaktig gjengivelse av noe avsluttet og endelig, men tvert imot et bilde som aldri kan bli helt ferdig - og som vi i tankene bestandig vil arbeide videre med.

Fordi jeg er den jeg har blitt.

Hvor mange (øyne) vi har i hodet, betyr lite, sier Parisha. Det viktigste er det øyet vi har i hjertet.

Jeg lærte av å høre på Marco. Lærte å kjenne gleden over å kunne berette en god historie. Lærte at en fortelling ikke bare var det den ga seg ut for å være. Lærte at den kunne være ord i forkledning, formet som en gjennomsiktig gåte og peke på ting som ellers ikke så lett lar seg nevne ved navn.
Den som lytter, får tro hva han vil.
Men den som forteller, bør vite forskjellen, selv om han også vet -- og det er alle fortellingers innerste kjerne -- at ting slett ikke er usanne fordi om de aldri har hendt.

Vandrer, ta vare på drømmene dine. Ikke glem dem igjen langs veien. Og ikke la noen snakke dem bort fra deg. For de er det eneste du virkelig eier. Alt annet er lån.

Jeg snakket høyt og tydelig. Det var bare oss to - den brune hunden og jeg. Jeg liker å ha noen å snakke med. Og de trenger slett ikke å gå på to ben. Er det så merkelig?