Bokelskere.no

Om meg selv husker jeg lite
jeg som alltid tenker på meg selv.
Jeg forsvinner som en gjenstand
som er blitt glodd på altfor lenge.
Jeg kommer tilbake for å fortelle
om min lysende forsvinning.

Jeg må hykle vulgaritet og forræderi
for å kunne legge meg til rette på divanen
for å veksle blikk; ved å forklare
en tankes tretten vendinger
tolker jeg den kloke dommen som felles
over de sentimentale ordene jeg fremsier
som jeg fremsier mens jeg også hykler kjærlighet
og i hykleriet finner jeg det perfekte holdepunktet
det eneste jeg kan være sikker på.

I den så vidt fuktige hagen
en så vidt vaklende benk
et så vidt innsovnet raseri.

Dyster i den jakken
(er det en kappe, et teppe,
en truende fold?)

Trapper å stige ned. Men hva om jeg
valgte en annen vei,
hva om jeg heller enn å følge ruten
gjorde et krumspring?

Ved fontenen skylte jeg
munnen, pannen og håndleddene
og forfrisket begynte jeg på en setning.