Bokelskere.no

Det finnes nemlig flere måter å gå på.
Å gå er den praktiske varianten, vi går fra ett sted til et annet fordi vi har noe å utrette der, og selve gåingen er et middel for å komme fram. Gåeren tenker ikke på viktige ting, men lar tankene fly og finne sine egne veier.
Å rusle er lavterskelvarianten av å gå. Rusleren går sakte. Han har ikke noe bestemt mål med sin rusling, og han går sjelden langt. Den som rusler, tenker små, praktiske tanker og har ofte hendene på ryggen. Eldre mennesker rusler.
Å spasere er en utpreget borgerlig gåform som utføres av mennesker med høy klassebevissthet. Den som spaserer gjør det gjerne sammen med andre, mens de samtaler om politikk og andre viktige samfunnsanliggender. Spasering har ingenting med stier å gjøre, men passer best i urbane omgivelser og endre ofte med et kafébesøk.
Å vandre skiller seg fra å gå på tre viktige områder. For det første fordi vandring inneholder forventninger om en viss lengde, du vandrer ikke over til naboen for å låne sukker. For det andre fordi det å vandre innebærer at du tenker viktige tanker og tar inn landskapets estetiske kvaliteter underveis. For det tredje fordi vandring nesten alltid foregår på stier. Vandring var en typisk gåform, blant 1800-tallets romantiske poeter.

Det er ikke utvandring og innvandring som er naturstridig, men det motsatte

Reisen har mistet sitt opprinnelige formål. Det er ikke lenger nødvendig for livsopprettholdelse, den har blitt et middel til atspredelse og rekreasjon. Vi setter oss på flyet i en verdensdel og går ut av flyet i en annen. Slik tilbakelegger vi enorme avstander, men det koster oss ingenting og vi har ingen kunnskap om stiene og landskapene som ligger bak skylaget, mange tusen meter under oss.