Bokelskere.no

Han ser henne skinne
som da hun syklet til skolen
uoppnåelig med sløyfe i håret
høyere enn ham og alltid
i en flokk med gylne jenter
Fnisingen et tornekratt

Hun ser ham da han stupte
for å vise seg. Rett uti. Han så seg ikke for
Guttekroppen nuppete og hvit i vårsol
Han hakket tenner men klarte å si noen ord

De snakker ennå etter seksti år

De halvstore barna er nervøse
for foreldrenes eksesser
går tre skritt foran eller ti skritt bak
kodene deres strenge
som i keisertidens Kina

Farfar liker de. Pusser brillene hans
og snakker om kjærester

En gang var jeg lam i munn
og strupe, kunne ikke snakke

Men ordene var der
Inni hodet sto de rede, klar til ytring
yre, setningsleddene smurt
De sto i formasjon med punktum
semikolon, komma, alt på stell

Tenk deg et skirenn før start
Alle står i rekker, glir frem og tilbake
på preparerte ski, tøyer for ikke å bli stive
sjekker at nummeret er på plass
venter på startskuddet

som ikke kommer

Nå er jeg frisk igjen. Jeg snakker
livlig og spontant
artikulerer som en prest
har fremragende diksjon og sikler ikke

Men noe er skjedd
Jeg merker hull i setningene
Noen ord har gjemt seg bak i rekkene
De er ikke der når jeg vil ha dem
De kommer slentrende lenge etter start
fårete med kakao i munnviken

Våren er en gammel mann
utslitt etter vinteren
Han går med staver, vil se sportslig ut
spidder et papir i veikanten
pirker i en snøklatt strødd med grus
ser hvitveis med forundring
gjenkjennelse og frykt

Jeg skriver om andres alderdom
Min står borte ved gatehjørnet
later som om han venter på en buss
titter på klokken

De som pumper ungdom inn i kinnene
glemmer hendene. Hender lyver ikke
Der leses nå mitt liv

Den skjelvende hånden svikter
søler kaffe. Brannsåret sprer seg
som ild i tynn hud, ulmer i kjøttet