Bokelskere.no

Welhaven gikk selvsagt ikke med kniv, hvis han gikk med noe som helst var det en gaffel for sikkerhets skyld - det kunne jo være at han ble budt på en matbit.

Hvis bare noen kunne fortelle meg hvem jeg er.

På den ene siden mener han at han at han er i stand til så mye mer enn det han har fått vist, og på den andre siden kjenner han seg verdiløs. Han vil bli sett, men han vil ikke bli sett på.

Etterpå er det jeg som ser på Welhaven, jeg som står i Welhavens rom med de sotete restene av Norges Dæmring i hendene, det er i den boka han hamrer løs på alt som er norsk og nå har Norge hevnet seg. Jeg ser på at Welhaven gråter. Jeg vil ut på gata igjen, finne flere, slå dem ned, slå dem ned på vegne av Welhaven og Dæmringen og diktets vesen og hva det nå er alt sammen. Men synet av den forkullete boka, tanken på at det er hans bok de hiver på bålene, er for mye for Welhaven. Det er som om han har gitt opp, som om han har gitt etter, sluppet taket. Han har tålt spyttingen, hånen steinkastingen og forfølgelsen han har tålt sult og kulde og fornedrelse, ja, han har til en viss grad maktet å snu det hele til en slags fordel, han er blitt herdet i krigen, styrket, selv om det har kostet. Men at de brenner bøker! Tårene strømmer og snørret renner og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, vet ikke hva jeg skal si, annet enn glem bøkene, glem bøkene, jeg tok dem jo, jeg tok meg av de helvetes bøndene, det så du vel?