Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Vi kan ikkje la sorga bli hovedsaken i livet vårt, Bengt. Ikkje la sorgens sorte fogla få bygg reir i hauet vårt og yngle frå år til år. Vi lar dagan og livet forsvinn mellom fingran på oss, uten å sjå anna enn vår eiga sorg. Det er ikkje rett. Ikkje mot oss sjølve og ikkje mot andre. Sorga og gleda, det er to sider av samma sak det, Bengt. Dem heng i hop. Tar vi for oss av gleda, så lyt vi også leva vidar når sorga kjem.
Vi veit ikkje kor lenge vi får ha kvarander, noken tå oss. Derfor lyt vi ta vare på kvar einaste dag.
Taus og blek satt hun der og fortapte seg i minner om søsteren; den livsglade, strålende huldra som hadde gitt seg hen til Bengt i ungdommelig forelskelse - og som hadde vunnet prinsen og hele kongeriket tilslutt. Trøsten var at hun var lykkelig, tenkte Mali og tørket ansiktet med forkleet. Fra den dagen hun møtte Bengt igjen på Tunet på Stornes, hadde hun vært det lykkeligste mennesket Mali hadde sett. Ikke mange fikk oppleve slik kjærlighet og lykke som Margrethe hadde gjort.
En måtte ta vare på lykken mens den var der, tenkte hun. Ingen visste hvor lenge den varte.
Det var fortid. Men å stryke bort kunne hun aldri. Det lå gjemt dypt inni henne [...]
Det som hadde vært, var litt som et falmet fotografi. Et gammelt minne man kunne se på uten at det vekket vonde tanker eller sår lengsel.
Mali så på dem, far og datter. Det glitret av kjærlighet i øynene til Håvard da han tok om Ruth, og barnet så på ham med en slik hengivenhet i blikket at Mali ble rent varm innvendig. Visst var hun goddråka,lille Ruth, tenkte hun. Det hadde hun vært fra hun kom til. Elskeligere barn skulle en lete lenge etter.