Bokelskere.no

Og det er noko med denne sommaren som ikkje stemmer, sjølv om eg prøver å få det til å stemma. Som når ein vil fanga snøfnugg og dei smeltar før dei når handflata. Eller når ein veit at puslespelbitane ikkje passar, men prøver å pressa dei ned likevel.

Om nettene kom bilda tilbake, mørkare, tydelegare, flerra søvnen til sides som ei gardin, eg sette meg opp i senga og hiksta, såg opp i det gråmala taket, bak hjerteslaga syntest eg at eg høyrde den trillande latteren.

Dagane draup ut av tida, ein etter ein.

Alle hus har ansikt, nokon ser ut som dei skrik, det er dei med to vindauge oppe og to nede, og så er det dei som ser sinte ut, med to smale vindauge oppe og ei dør nede, og dei som smiler med ein stor veranda på framsida, som mange, lange tenner. Vårt hus ser litt forundra ut, for eitt av vindauga er mura igjen.