Bokelskere.no

Quantus var forbløffet. Og hans siste, skjønt ennå forutinntatte refleksjon, idet han gikk ut, var denne: «Hvorfor plager nydelige mannshoder seg med helt unyttige tanker?!»

Klokken blir seks den første november.
Gud har vekket meg. Jeg er skutt opp av søvnen. Jeg hadde overhodet ingen annen grunn til å våkne. Jeg er blitt revet løs som et blad av en bok. Månesigden ligger mykt som et gyllent øyebryn på nattens blå blad.

Og likevel, hvor villig følger vi oppi alt dette lederne, som egentlig selv bare flykter i teten, og hvilken lykke griner oss i møte fra speilet, når vi blir akseptert og ser ut som alle andre, og alle ser annerledes ut enn i går! Hva skal alt dette være til?! Kanskke frykter vi med rette at vår karakter kunne drysse fra hverandre som et pulver, hvis vi ikke puttet den i et offentlig godkjent kremmerhus?

Denne fremskrittsfølelsen er ikke behagelig. Den minner i verste fall om en drøm hvor man sitter på en hest og ikke kan stige av, fordi den aldri står stille. Man ville gjerne glede seg over fremskrittet, hvis det bare hadde en ende. Man ville gjerne kunne stoppe opp et øyeblikk og fra sin høye hest si til fortiden: Se hvor jeg er nå! Men før man får sukk for seg, går den skremmende utvikling videre, og når man har vært ute for dette noen ganger, begynner man å føle seg ille til mote med fire fremmede ben under buken, som ufortrødent beveger seg fremover.