Bokelskere.no

Det tok tid å tilegne seg innsikt. Det tok tid og vilje å forandre seg selv, sin vante tanke- og handlingsmønstre..........Som det tok tid å forandre en by, å rette opp i urettferdighet......

Anger er et sykdomstegn. Einstein sa at beviset på galskap er når noen gjør det samme regnestykket om igjen og håper å komme til et annet svar.

En by, et land lener seg på forestillinger. Forestillingen om at pengesedlene kan veksles inn i gull, om at våre ledere tenker på deg og meg og ikke bare på sitt eget beste, om at forbrytelser vil bli straffet. Hvis vi ikke trodde på disse forestillingene, ville siviliserte samfunn bryte sammen på uhyggelig kort tid.

Men er det ikke slik at det er noen sjanser man ikke ønsker å bli bydd, fordi noen sjanser dømmer deg til ulykke uansett, sjanser som vil medføre anger resten av livet enten fordi man tok den, eller fordi man ikke tok den? Å, den snikende misnøyen som alltid skal forgifte den mest perfekte lykke.

For det er klart, om det er slik at gudene styrer gode og dårlige tider, våre korte menneskeliv og endelikt, får man sørge for å bli gud selv. Det er lettere enn man skulle tro, det som hindrer de fleste i å oppnå gudestatus, er at de er redde og overtroiske, og i sin engstelige underkuelse tror at det finnes moral, et sett med himmelske regler som gjelder for alle mennesker. Men disse reglene er lagd av nettopp dem som forteller deg at de er gud, og reglene tjener på merkelig vis akkurat disse gudene. Nå ja, godt var dèt, alle kan ikke være guder, og enhver gud trenger en menighet, et klientell. Et marked. En by. Flere byer.

Seyton likte ikke Capitol. Likte ikke de brede avenyene, de storslagne, gamle bygningene med nasjonalforsamlinger og annet dritt, de grønne parkene, bibliotekene og operahallen, gatekunstnerne, de bitte små, gotiske kirkene og den latterlig overdådige katedralen, de smilende menneskene på fortausrestaurantene og det påkostede nasjonalteateret med sine pompøse stykker, ubegripelige dialoger og maktsyke konger som dør i siste akt.

"Jeg lover deg, det mennesket er ikke født som skal få krumme et hår på ditt vakre hode. Og gamle Bertha kommer til å kjøre igjen før noen kommer for å hive deg ut fra politimesterkontoret. Er det godt nok for deg, Macbeth?"
"Ja, med de to løftene er jeg fornøyd."

"Hva er klokka, gutten min?"
"Jeg veit ikke, men månen er nede."
"Da er den over tolv. Det er meldt storm til natten."

Dialogen her ligg rimeleg tett opp til Shakespeare sin original, åpninga av 2. akt.