Bokelskere.no

Amerikanerne stolte på oss fordi vi ikke hadde noen grunn til å være lojale mot noen de regnet som fiender, og mange av våre menn ble tolker eller fikk seg jobb i den irakiske eller den amerikanske hæren.

Kurderne tok gjestfritt imot de amerikanske soldatene og hjalp dem med å komme inn i Irak, og de var ekstatiske over tanken på at Saddam skulle bli avsatt. Diktatoren hadde forfulgt kurderne i mange tiår, og på slutten av 1980-årene hadde flyvåpenet hans forsøkt å utrydde dem med kjemiske våpen i det han kalte Anfal-kampanjen.

Jeg mener fortsatt at det å bli tvunget til å flykte hjemmefra på grunn av frykt er en av de verste formene for urettferdighet et menneske kan oppleve. Alt du er glad i, blir tatt bort fra deg, du risikerer livet for å bo et sted som ikke betyr noe som helst for deg, og der ingen egentlig ønsker at du skal være, siden du kommer fra et land som nå er kjent for krig og terrorisme. Så resten av livet lengter du tilbake til det du reiste fra, samtidig som du ber om at du ikke skal bli deportert.

Jesidienes nyttår er i april, nettopp idet åsene i det nordlige Irak dekkes av et lysegrønt teppe og den skarpe kulden avtar og blir behagelig og kjølig, men før sommerheten overrasker deg som en buss som kommer i full fart bakfra. April er måneden der vi begynner å tenke på en stor, lønnsom avling, og leder inn i måneder der vi kan være ute hele tiden, sove på hustakene, slippe ut av de kalde, overfylte husene våre. Jesidiene er knyttet til naturen. Den gir oss mat og ly, og når vi dør, blir kroppen vår til jord. Dette blir vi minnet på under nyttårsfeiringen.

Alle kvinner i Irak måtte kjempe for alt mulig, uavhengig av hvilken religion de hadde. Mulighet til å bli valgt inn i parlamentet, mulighet til å bestemme over egen kropp, mulighet til å ta en stilling ved universiteter - alt dette var et resultat av lange kamper. Menn satt gladelig med makten, så sterke kvinner måtte ta makten fra dem. Selv det at Adkee hadde insistert på å kjøre traktoren vår, var en måte å utfordre mennene på og uttrykke at vi var like.

Jeg fant fort ut at historien min, som jeg fortsatt tenkte på som en personlig tragedie, kunne bli et politisk instrument for andre, spesielt et sted som Irak. Jeg var nødt til å være forsiktig med hva jeg sa, for ord betyr forskjellige ting for forskjellige personer, og din egen historie kan fort bli et våpen som rettes mot deg.

Jeg klarte ikke å se dem som mennesker. Akkurat som geværene de bar og stridsvognene de kjørte, var også mennene bare våpen for meg, og de var rettet mot landsbyen min.

De burde alle bli stilt for retten så hele verden fikk se det,slik det skjedde med nazistiske ledere etter annen verdenskrig.De burde ikke få mulighet til å gjemme seg